Vi dro fra San Jose til Havana med Lacsa (Taca) paa den amerikanske nasjonaldagen. Her er vi i ankomsthallen og venter paa bagasjen vaar, som kom til slutt. Alt sammen. 2 sväre kofferter og vogna til Hedda. Mange av de ansatte paa flyplassen brukte munnbind pga svineinfluensaen. Masse papirer aa fylle ut for aa faa innpass i dette tilsynelatende viktige landet. Papirer som gjaldt baade helse, opphold og bagasje. Det var litt aa holde styr paa gitt!
Vi tok taxi fra flyplassen til byen, ca 20-30 minutter, og sjekket inn hos Pepe. Paa Cuba er det ganske vanlig at en familie leier ut rom. Et slags familiehotell med ett eller to rom. De maa registrere seg offisielt og betale 200 usd per rom per mnd til de som bestemmer, ansett om de faar leid ut eller ikke. Rommene til Pepe var veldig hjemmekoselige og fasilitetene var som paa et hotell med bad, balkong etc.
Utsikten fra rommet vaart. Yrende liv paa kveldstid, men ikke noe braak. Bare masse mennesker som satt, laa og sto og hang i gata uten aa ha noe annet aa gjöre enn aa röyke en sigar og rope til hverandre.
Vi spiste mye gatepizza. Her er en typisk "resturant" eller mer take away kanskje. Et sted hadde en familie bare tatt i bruk vinduet i stua som vendte ut mot gata. Der kunne man titte inn og kjöpe pizza mens familien drev med sitt innenfor. Som aa se paa tv, strikke, kjefte litt, leke... Og lage pizza til de som ventet.
Boksalg i gatene.
En forlatt baatt innerst i Havana havn, i Karibisk vann.
Dagene i Havana ble stort sett brukt til aa gaa rundt aa kikke, og pröve de forskjellige tingene byen kunne tilby. Som ponnyridning i parken f.eks. Denne parken ligger helt nede ved havna, ved siden av et svärt tivoli / hoppeland.
Det kostet ca 6 kroner aa ri en liten runde i parken. Enten kunne hesteneieren fölge med, foreldrene kunne leie hesten, eller barnet kunne ri alene.
Kapitolen i Havana. Et flott syn i 40 varmegrader. Det var altsaa saa varmt paa Cuba at jeg har aldri kjent maken til varme noe sted noen gang. Spesielt inne i byene selvfölgelig, der lufta sto mer stille og bygningene og gatene ble varmet opp. Vi maatte stort sett velge aa gaa i skyggen og paa skyggesiden av fortauene, under tak og under trär for aa holde oss nedkjölt. Det gikk med mye vann og solkrem!
En av de flotte bygningene i sentrum. Havana er som aa reise tilbake i tid. Sväre, flotte, gamle bygninger oppfört i stein. Mange et rent kunstverk med snirkelsnurkler og höye, tykke tredörer med metallbolter. En fryd for öyet.
En hver by med respekt for seg selv maa vel ha en lys lilla amerikaner i gatene?? Byen er full av biler fra 50-60-tallet. Mange ser nesten nye ut. Vi fikk kjöre i noen av de naar vi fant noen som ville kjöre oss "ulovlig" (mer om det senere).
Helt ytterst i havna aapner Karibien seg mot horisonten. Vannet blir klarere og omtrent halve Havanas ungebefolkning bader her blant fjell og fuglebäsj. Hedda og Max ogsaa. Jeg meldte meg frivillig til aa passe verdisakene paa land og väre fotograf.
Det aller, aller förste badet i Karibien for Hedda. Vannet var det salteste i hennes liv saa langt, og det var ikke noe särlig stas aa faa det i öynene. Ble litt sutring hver gang vannet skvulpet litt, men ho ville likevel ikke gi seg. Avkjölende og deilig tenker jeg.
I Havanas gater vokser det trär rett ut av bygningene, eller oppe paa et tak.
Huset til Pepe hvor vi bodde, sett fra utsiden. Nydelig farge? Mange hus blir malt i pastellfarger her. Gresselig Balkongen vaar er överst til venstre. Merk det norske flagget!
Patrioter paa tur. For som Che sier; patriot eller död. Men det skal legges til at det var en tysker som tok med- og hang opp flagget. Til stor beundring fra gata. En lokal innbygger spurte om han kanskje kunne faa det da vi dro. Vi planla aa gi ham det, men glemte det til slutt helt.
Et veldig typisk syn i Havana; gammel bil og hest med vogn. Hestene med vogn her i hovedstaden ble brukt til aa kjöre turister rundt i. En slags turguidevogn liksom. Hestene saa for saa vidt godt ut. Jeg fryktet noen tynne ök, men de saa friske og glade ut stort sett alle sammen, og jeg saa ingen som haltet. Vognene var fantastiske. Helt fantastiske.
Ut paa tur godt gjemt for sola.
Vogna var god aa ha, for det var varmt og vi gikk langt.
En av Havanas typiske gater. Sykkedrosjen som kan sees i forgrunnen er for de lokale. Og bare de. Det er forbudt for de som sykler aa kjöre turister. Akkurat som det er forbudt for privatbiler aa kjöre turister, og ogsaa de lokale taxiene. Turistene maa kjöre i turist-taxier som koster 100 ganger saa mye, men det gjöres selvfölgelig lovbrudd her som overalt, selv om man faar en bot paa ca 60 usd (to maanedslönner for en lege f.eks.) hvis man blir oppdaget.
Et cubansk hjem i 2.etasje i en gammel bygning.
Max fortalte noe om svart magi her. At noen mennesker gjennomförer ritualer som innebärer aa ofre gaver som döde dyr. De döde dyra (som oftes en hane) legges under palmene med hodet kappet av. Her, under denne palmen saa vi en hane og en hund. Begge uten hode.
Vanlige busser har alle lov til aa ta paa Cuba. Men det finnes ogsaa busser i form av ombygde lastebiler, som bare de lokal faarr lov til aa ta. Selvfölgelig 20 ganger saa billig som de vanlige bussene. Her er vi paa vei til en vennefamilie av Max litt i utkanten av Havana sentrum. Det er varmt, varmt, varmt og bussen er stappfull. Hedda er heldig aa faa plass ved siden av noen. Sittekulturen paa bussene paa Cuba er helt utrolig. Folk spretter opp for aa gi hverandre plass, og barn er höyt prioritert. Hedda var paa Cuba som i Costa Rica, en attraksjon, og ender opp med aa bli bestevenn med alle. Ho gikk av bussen to venner og en kjekspakke rikere.
Hjemme hos Sonia og Estela, som er sösteren og moren til en venn av Max i Erfurt. Hedda ble tatt inn i varmen (mer bokstavelig enn hva kan innbildes) med en gang, og lekte og koset seg. Estela (85) snakker godt engelsk. Paa Cuba har ingen private lov til aa ha venner paa overnatting hvis de ikke er registrert offisielt som et hus med rom til leie, saa vi kunne ikke sove hos Sonia og Estela.
Alle verandaer, balkonger og terrasser paa Cuba (som i Costa Rica) innehar minst to gyngestoler.
Hjemme hos Pepe igjen. Hedda spurte sönnen i huset om han ville väre kjäresten hennes, og det ville han. Hedda vil saa gjerne gifte seg for tiden, for da kan ho ha paa seg fin brudekjole og pynte seg veldig. Ho har blitt ordentelig prinsessete den siste tiden.
Et av grönnsaksmarkedene i Havana. Vi handlet her for aa lage mat hjemme hos Sonia og Estela.
De som tror at hunder ikke kan föle seg dumme maa tro omigjen. Dette er en tispe og en hannhund. De hadde gjort sitt for aa si det saann, men tror du ikke jammen han satt fast da! Han kom seg bare ikke lös!! De humpet rundt i ring mens de kikket litt brydd rundt seg. Og det skulle vel bare mangle...
Paa busstasjonen. Vi spiser rundstykke med svinekjött mens vi venter paa bussen til en av närmeste strendene til Havana, ca 30 minutters kjöring unna.
Vaart förste möte med Karibien var saa som saa. Stranda var fin. Eller, den saa fin ut da vi kom. Hvit og innbydende. Men vannet var ikke noe särlig klart, det var fullt av stein og stokker som stakk opp. Og naar vi tok sanda i närmere öyesyn var den full av sneiper og glasskaar. Vi var paa stranda i et par timer för vi gikk for aa ta bussen tilbake igjen.
Krabbene i Karibien lever stort sett ikke i vannet eller paa stranda, men i smaa og relativt store hull i plenene rundt. Her er et krabbehull...
Havana sentrum igjen. Merk den flotte prakeringa til den turkise bilen.
Max er babyen til Hedda, etter to glass rom paa kvelden.
Vi hadde planlagt aa bli i Havana i tre netter, men byen er saa full av ting aa se og gjöre at en uke gikk uten av vi kunne tenke paa aa reise derfra. Den siste natta flytta vi fra Pepe til Louis. Louis eier et stort hus med mange utleierom, og her pleier Max aa leie naar han er i Havana. Et nydelig sted.
Inngangen til huset til Louis ser ut som en hvilken som helst litt finere inngang i Havana, men inne er det fortryllende. Ja, som i et eventyr nesten.
Naar man leier rom hos en familie saa betyr det selvfölgelig at man er i huset hvor de bor. Og da faar man som regel ogsaa lov til aa laane kjökkenet hvis man trenger det. Her inntaes en av de faa prokostene vi spiste paa et kjökken. Ellers gikk det stort sett i svinerundstykker eller gatepizza til frokost.
Hedda ventet i mange dager for aa faa besökt tivoliet nede ved havna. Den förste gangen vi skulle dit hadde det akkurat stengt. Den andre dagen var en lördag, og tivoliet holdt stengt av en eller annen grunn baade lördag, söndag og mandag. Saa da maatte vi vente enda lenger. Men endelig! En kjempedag. Men SAA varmt!
Det kostet 5 kroner aa komme inn. De fleste apparatene og karusellene var da inkludert, mens de störste maatte man betale ekstra for. 50 öre ca per tur.
Et svärt, gammeldags pariserhjul.
Vi maatte selvfölgelig pröve. Og det var höyt!! Kjäre vene.
Utsikten over havna fra toppen av hjulet.
Det kilet veldig i magen hvis man saa ned. Spesielt hvis vogna rörte litt paa seg ogsaa da, mens man hang der i löse lufta.
Utsikten innover i byen.
Hedda storkoset seg, og fikk kjöre karuseller saa mange ganger ho ville. Ingen kö var det heller. Bare varmt, varmt, varmt.
Det var mange klatreapparater inne paa omraadet, men Hedda fant sitt eget klatretaarn som ho foretrakk fremfor de som sto ute i sola.
Hedda har tatt bilde av mamma'n sin, som desperat pröver aa söke skygge under et tre.
Hos Sonia og Estela igjen. Denne gangen inne i huset. Max hadde paa forhaand saa ofte snakket om hvor fattige folk paa Cuba er, og hvor vanskelig det er aa f.eks. skaffe kjött. Til min store overraskelse saa passet ikke denne beskrivelsen i det hele tatt til de menneskene jeg saa mens vi var paa öye. Hverken de vi saa paa gata eller de vi besökte. Alle hadde baade kjött og ost, nye klär, solbriller, frisert haar, neglepynt og glitrende haandvesker fulle av sminke. Saa fattige?? Hm....
Det kommer en sykkel lastet med bananer...
Tror ikke gjennomsnittet av befolkningen paa Cuba lider noe nöd naar det kommer til mat, spising og fett nei.
Vi er paa vei til akvariet i Havana med buss, men endte opp paa feil buss og havnet litt utenfor omraadet vi egentlig skulle. Vi maatte ta en rast för vi gjenopptok bussferden. Her paa en liten kafe hvor Hedda spiser rundstykke med ost og skinke. Etter den kraftige diareen (dysenteri) ho fikk i Costa Rica för vi dro saa hadde ho mye spising aa ta igjen, og det var enkelte dager hvor ho ikke gjorde annet enn aa spise, spise og spise.
Paa vei til akvariet i Havana. Som visstnok skulle väre et flott sted aa besöke.
Og det var det! Spesielt delfinene var morsomme aa se paa. Her hopper de höyt opp i lufta over en snor.
Delfinene holdt show hver 2. time, og vi fikk med oss nesten hele oppvisningen da vi kom.
Dette bildet er tatt fra innsiden av en resturant hvor man kunne sitte og se inn til delfinene i oppvisningsbassenget deres. Flotte dyr altsaa!
Vi tok oss raad til aa spise paa en ordentlig resturant for en gangs skyld. Deilig mat. Vi spiste fisk (selvfölgelig) og kylling.
Rommet vaart hos Louis. Alle rom har heldigvis aircondition. I hvertfall alle romma vi leide paa Cuba.
Etter en uke i Havana reiste vi med nattbussen til Camaguey, "Max sin by". Bussen gikk kl 22 og tok 7-8 timer. Her sjekker vi inn bagasjen, akkurat som paa en flyplass. Bussen som gaar mellom de to store byene er en topp moderne buss med do og aircondition.
I venterommet. Hedda er trött, men som alltid like blid.
Ho sovna etter ca 30 minutter, og sov hele turen i strekk. Litt sutring og smaavaakning naar ho laa litt vondt, men tross alt saa gikk det veldig bra. Det var verre med soving for oss voksne ;-)
Fremme i Camaguey. I denne byen er det mange flere hester med vogner. Vognene er ikke staselige som turvognene i Havana, for her blir hestene brukt til aa dra vogner ment som busser for alle som vil väre med. Det koster ca 1 kroner aa reise 20 minutter med hestebussen, som vi her gjör, paa vei til noen andre familiemedlemmer av familien Max kjenner.
Hedda var veldig stolt da ho ble invitert av kusken til aa sitte foran sammen med han, og styre hesten!!
Her er vi paa besök hos en annen, litt yngre del av slekta vi fikk hilse paa i Havana. Gutten paa bildet er paa Heddas alder, og jenta (Salma) er 6 aar. Hedda og Samla fant tonen godt sammen, og lekte med bamser og tegnesaker. Her ser barna paa film.
Hedda og Salma paa utsiden av huset deres i Camaguey sentrum. Jentene byttet kaninbamser til begges glede. Salma ble veldig glad i Hedda, og de neste dagene snakket ho bare om Hedda og at ho ville leke mer med ho.
Her spises det tradisjonell cubans mat; ris, egg og bönner. Og Hedda spiser og spiser...
Mange av husene paa Cuba har tilgang til uteplass paa taket. Her er vi paa taket hos Salmas familie.
Jolita er kusina til Roberto som Max kjenner i Erfurt. Tror jeg. Ho er i hvertfall familie. Ho bor sammen med en ufordragelig, mannsjaavenistisk figur med svär mage og rödsprengte öyne. Jolita baker hver dag i tre timer. Ho lager noe kakegreier med syltetöy for et bakeri borti gata.
Max leser i stua til Jolita. Ikke akkurat fattige den familien heller faar'n si, med to stuer, to telefoner, to toalett, tv....
Etter to netter i Camaguey fant vi en familie som ville kjöre oss ulovlig i bilen sin til kysten. Vi hadde bestemt oss for aa reise til et sted som heter Santa Lucia, ca 2 timers kjöring fra Camaguey. Det kostet 30 usd aa bli kjört dit, og Max og sjaafören maatte lage en plan i tilfelle vi ble stoppet. Vi bestemte at Max og sjaafören var gamle venner, og vi skulle naa alle paa dagstur til Santa Lucia. Sjaafören hentet resten av familien sin for aa ta med de ogsaa, for aa gjöre reisen mer troverdig. Vi maatte pakke smaatt, selv om vi hadde planlagt aa bli ved kysten i tre netter, og vi pakket i sukkersekker, ikke i koffert, for at det skulle se ut som vi ikke var turister i tilfelle noen skulle komme til aa aapne bagasjelokket for aa sjekke. Klart, hvis de saa oss gjennom ruta saa skjönte de selvfölgelig at vi var turister, men det skulle vise seg at nettopp denne maaten aa pakke paa kanskje reddet sjaafören fra aa maatte betale med enten fengsel eller en klekkelig bot. For langs veiene paa Cuba er det kontrollposter med uniformertog beväpna politi som er utplassert nettopp for aa kontrollere at ikke de lokale tar med seg turister i bilene sine mot betaling. Ikke alle blir stoppet, saa det er en sjanse aa ta aa passere postene, men selvfölgelig; vi ble stoppet.
Politimannen som stoppet oss forlangte aa faa se bagasjerommet. Det han saa der var masse rot og noen sukkersekker. Ikke et uvanlig syn i en cubansk bil. Han skravlet litt med sjaafören vaar, men spurte aldri om aa faa se inn i bilen, hvor Hedda laa langflat over fanget mitt, og begge vinduene var rullet opp. Grunnen til at vi ble stoppet viste seg aa väre fordi politimannen var mer enn gjennomsnittelig interessert i den type bil som vi kjörte, en gammel bil fra -57 eller noe, og han lurte paa hvor han kunne finne tak i den samme typen hjul som bilen "vaar" hadde. Veldig lettet kom sjaafören tilbake, og vi kunne fortsette turen til Santa Lucia, uten flere stopp...
Sjaafören og sjaaförens kone.
Hedda er en ivrig fotograf. Her paa den öde veien mellom Camaguey og Santa Lucia, i 40 varmegrader.
Fin bil?? Det syntes polti ogsaa ;-)
Max hadde faatt anbefalt et all-inclusive hotel paa stranden i Santa Lucia, saa det var dit vi skulle. Vi hadde ingen videre forventninger utover det at vi naa endelig skulle faa bo paa en ordentlig karibisk strand noen dager, og leve det late liv i skyggen av en palme...
Og vi ble ikke skuffet!! Her strand-/hotellpromenaden ned til vannet. Hotellet var straalende! Det var bygget paa 70-tallet, og bar preg av aa ikke väre nytt, men gud hjelpe meg for et kompleks! Helt supert. Svärt hotell, sväre rom, to basseng, to resturanter + snackbar, to barer, to souvenirbutikker, apotek, lege, sykkelutleie, havutsikt fra rommet + + +. Vi hadde alt inkludert og det vil si frokost, lunsj og middag + mat fra snackbarne som alltid var aapen, PLUSS alle drikke. Og det inkluderte alt av brus, kaffe, alkohol og vann!! For hele denne herligheten betalte vi for alle tre skarve 300 kroner dögnet, og da var en times bruk av sykkel inkludert og vi fikk bruke sykkelbaat og seilbaatene (smaa katamaranbaater) saa mye vi orket gratis!Vi kooooser oss.
Paa vei fra hotellet og ned paa stranda fant vi en hest som hvilte under en palme. Den kunne sikkert leies ettersom det var plenti av turister som var mer eller mindre hestevante som red langs vannkanten paa stranda.
Stranda vaar. Santa Lucia er en av de lengste og flotteste strendene paa Cuba. Sies det. Og det var ikke vanskelig aa tro.
Hedda paa vei for aa finne solsenger. Gratis selvfölgelig. De hörte til hotellet og vi hadde alt inkludert. Tjihi.
Vannet holdt vel rundt 35-37 grader.
Max i skyggen med en flaske vann i handa. Eh....vann?? Max da! Det ligner ikke deg. Alt inklusiv og du drikker vann! Vel... Det skal sies at det VAR varmt, saa det hendte han byttet ut Havana Club med kildevann. Jeg for min del slet med magetröbbel, og drakk BARE vann... Trist men sant.
Lek i vannkanten.
Hedda har pyntet Max med sand og tang i haaret. Og ho som var saa fisefin för, og ikke turde ta i tank i det hele tatt... Naa er det bare göy.
Postkort?
Fra matsalen. Eller resturanten. Dessertbuffeen med alt man kan tenke seg av kaker, gele, pudding, kjeks + + Puddingen var saa god!! Jeg tror det var karamellpudding....
To veldig blide mennesker paa tur til Karibien. Max helt i hundre selvfölgelig. Han kunne jo spise saa mye han ville hele dagen!
Resturanten.
Middagshvil etter all spisinga, drikkinga, badinga, sola og leken. Det er et hardt liv vi lever. Merk den sväre senga da!!
Max koser Baba. Hedda har ordnet slik at han kunne faa sove godt.
Hedda er klar til aa legge seg ogsaa. Baba har kommet tilbake til rett eier, og vi er alle klar for aa sove i vaar store seng paa 3 meter og 60 cm.
Terrassen vaar med havutsikt.
Det store bassenget. Det er vanskelig aa se hvor stort det virkelig er, for det ser ut som bassenget slutter paa midten. I virkeligheten er det et volleyballnett som kan sees, og bassenget fortsetter med dyp del paa andre siden av nettet.
Barnebassenget. Hedda er paa vei til frokost, som ble servert frem til kl 10.
Scenen hvor det hver kveld var underholdning. Om dagen var det lek og konkurranser i bassenget og rundt bassenget for de som ville det. Hedda og jeg var med paa joga i vannet. Litt saann saa siden altsaa...
Hver dag tok vi i bruk baade sykkelbaat og seilbaat. Her er vi paa tur med sykkelbaaten "vaar" i det krystallklare, karibiske hav.
Paa svömmetur. Fortsatt veldig salt vann, saa det var ikke saa mye bading paa Hedda i havet. Ho likte best aa bade i bassenget, saa vi gjorde litt av hver ting.
Mor synes Karibien er veldig behagelig.
Med tang i haaret saluteres det blaa hav.
Paa bunnen fantes det masse fint som vi ikke er vant til aa se i levende live. En slik kraakebolle er sikkert ikke god aa traakke paa. De lever stort sett paa dypet der man ikke kan staa, men man vet aldri.
Max paa maritim ekspedisjon. Vi fant saa mye rart!
Hedda baki sykkelbaaten. Ho syntes det var deilig aa sitte og plaske med beina mens vi syklet alt vi orket. "Rapido, rapido" ropte ho. "Fort, fort!"
Deilig aa komme inn paa rommet midt paa dagen, til aircondition og en kald dusj. Her har vaskedama laget svaner av haandkleene vaare.
Hver dag etter seilturen eller sykleturen paa vannet var det tid for bassenglek. Hedda er en ener. Ho kan svömme flere meter under vannet naa, og dykker mer enn ho svömmer over.
Vi hadde jo planlaget aa bli i tre netter, men det var ingen av oss som hadde lyst til aa dra. Vi bare utvidet og utvidet lengden paa oppholdet, og endte til slutt opp med ni netter paa dette herlige stedet. I ukedagene var det ikke saa fullt paa hotellet, men lördag og söndag var stappfullt. Her er Hedda omtrent alene i det vsäre bassenget.
Hedda danser til musikken.
Snackbaren var rett ved bassenget.
Hedda er aa se som den minste paa bilde. Ho har forvillet seg inn i en volleyballkamp mellom Canada og Cuba.
Mr. Bob Marley. Det verste var at han ligna, og ikke bare fordi han hadde Bob sitt haar. Hedda falt selvfölgelig pladask. Fyren hadde jo dreads. Flere ganger om dagen maatte vi gaa opp og ned promenaden for aa hilse paa ham, ettersom han stort sett holdt til paa resturanten som laa ved stranda paa veien ned fra hotellet vaart. En hyggelig og litt beskjeden kar.
Dette huset huset folka som hadde kontroll med baatene vi kunne laane. Som regel ble de med i seilbaaten for aa styre, men etter at Max hadde bevist for dem at han er en taalig god seiler, fikk vi laane baatene helt alene. De sendte til og med Max paa "oppdrag" ut til korallrevet for aa hente hjem fiskere som fisket ulovlig der ute, men som var kamerater av de som drev seilbaathuset, og derfor kunne "lovlig" fiske ulovlig.
Paa tur ut med sykkelbaaten.
Vi har funnet en svär sjöstjerne. De var harde som bein paa skallet, og ble ofte fanget av de lokale for aa saa bli drept og solgt (skallet) i souvenirbutikker. Vi slapp de ut igjen. De var utrolig flott i fargene, og det fantes mange varianter av gul, oransje og brun. Vi fant ogsaa en som hadde fire armer bare, og senere fikk vi vite at de var veldig sjeldene og ettertraktet. Bare ca 1 av hundre stjerner hadde bare fire armer.
Her har vi fisket opp skallet til en död kraakebolle. Vi fant tre saanne skall, og hadde planer om aa ta de med hjem. Men de knuste alle sammen för vi fikk pakket sammen og dratt. Skjöre som egg.
Slike sväre konkylier fant vi masse av. Vi har tatt med oss to tomme hjem, sammen med tre andre som var mindre og helt gule. Utrolig flotte.
Hedda i barnebassenget paa ettermiddagen.
Bassengbaren. Alt gratis.
Inne paa hotellet.
Resepsjonen. Club Amigo Mayanabo het hotellet vaart.
Vi samler skjell.
Vanskelig aa se at disse tärne er under vann? Vannet var veldig, veldig klart.
Hedda ble selvfölgelig brun som en neger med faktor 30 og solhatt.
Postkort?
Max har värt paa svömmetur med dykkermaske.
Hedda paa en av seilbaatene.
Max paa vei ut med en av de som styrer. Han skal bevise at han er flink nok til aa styre seilbaaten helt alene. Max altsaa. Han besto.
Jeg maatte ha noen bevis for at jeg ogsaa var her, saa jeg ba Hedda ta noen bilder av meg ogsaa. Er ho ikke flink?
Hotellet sett fra stranda.
Resturanten der "Bob Marley" alltid satt.
Hedda og Bob.
En av de mange krabbene som lever paa land i grasset. Den skummet da vi tok den opp, og hadde veldig sterke klör. Den kunne holde fast baade en penn og Max sin sko!
Den andre baren som hörte til hotellet var strategisk plassert langs promenaden fra hotellet ned til stranda. Familien Lorenz-Dövle, med magen fram og rompa i vären. Ja, ja.
Hedda drikker juice mens vi venter paa at seilbaaten skal bli ledig.
Postkort?
Paa seiltur. Klart vann?
Max er fornöyd.
Korallrevet ligger bare noen faa hundre meter utenfor stranda. Det var lett aa se da bölgene bröt mot det grunne revet.
Hedda slapper av i skyggen paa baaten.
En veldig fornöyd tysker...
Vi seiler paa Karibien.... Helt utrolig, men sant.
Hedda har kjöpt seg smykke. Rosa selvfölgelig.
Etter ni dager dro vi tilbake til Camaguey. Her har vi stoppet ved en gammel sukkerfabrikk. Cuba er jo kjent for produksjon av sukker.
Vel fremme i Camaguey hadde Samla ventet paa Hedda i seks dager til ende. Her tegner de hjemme hos Jolita.
Hedda og Max i varmen utenfor huset til Jolita.
En hestebuss.
Et stort marked i Camaguey. Vi handlet inn til aa lage en slags lapskaus av grisehode. Aldri har jeg sett et saa svärt grisehode! Etter aa ha värt saa mange dager ved kysten ble oppholdet i Camaguey forkortet en god del, saa vi fikk ikke laget helstekt gris som Max hadde tenkt. Men han var straalende fornöyd med grisehodet ogsaa....
Markedet.
De hadde en del hvitlök der....
Og en liten klase med bananer....
Hjemme hos Manuela. Ho er visst ogsaa i familie med noen. Noen som Max kjenner. Greier ikke holde styr paa hvem som er hvem lenger jeg. Men Manuela er gammel og kanskje den fattigste vi har mött saa langt. Det var hos henne vi skulle lage grisehodelapskaus. Manuela har höner i hagen og en liten valp i stua.
Max og mannen til Manuela kutter hodet i biter i hagen.
Oldebarnet til Manuela kom ogsaa paa besök, og lekte sammen med Hedda en lang stund.
Svart og hvit.
Manuela, Manuelas datter, mannen hennes og Max lager i stand maten. Alt skrellet og söpla ble lagt paa gulvet mens de holdt paa, saa en stund saa det ikke ut der. Det var temelig mye aa skrelle og forberede.
Mens lapskausen kokte tok Max seg en tur til barbereren for aa flaa av seg ragget paa toppen. Han saa ut som en tysker etterpaa...
Seeeeee paa alt haaret Max mistet!
Den ferdige grisehode"lapskausen". Ikke veldig imponerende, men en helt grei gryte / lapskaus.
Hedda og Lexi i hagen til Manuela. De plukket omtrent alt som var av blomster. Manuela har hagen full av spiselige planter ogsaa. En liten, fin hage.
Lysbryteren paa badet. Baaaabuuu, baaabuuu.
Tilbake i Havana hos Sonia og Estela. Vi tok nattbussen fra Camaguey kl 23, og Hedda sov igjen hele veien. Denne gangen fikk vi voksne sovet litt ogsaa.
Her rir Hedda i parken. Vi skulle egentlig paa lekeplassen mens Max var hjemme hos Sonia og laget mat, men saa fant vi denne lille Welsh ponnyen paa veien. Det kostet ca 3 kroner for aa ri en runde. Stor stas.
Hedda er fornöyd med ny kjole og nytt smykke.
OK.
Hedda hadde tatt med en mengde av alle bamsene ho har samla opp i löpet av 6 mnd i Costa Rica, saa her er vi paa besök i en barnehagen i Havana for aa gi bamsene til alle barna. Det var litt flaut, litt göy og litt rart syntes Hedda.
Men barna var fornöyde.
Siste dagen i Havana (trodde vi). Vi spiste paa resturant (tenk det!). En artig resturant med border i dörene bortover. God og mye mat.
Paa resturanten.
Det cubanske flagget kan sees overalt.
Huset til Sonia og Estela. De bor i 2.etasje i en firemannsbolig.
Tid for hjemreise. Her paa flyplassen. Vi kom, vi saa, vi dro. For flyet var nemlig fullt! De hadde hatt et flybytte, saa et mindre fly var satt inn paa strekningen, og de hadde 50 passasjerer som ikke kom med. Vi var tre av de. Her er Max i samtale med en av de andre som ikke kom med.Först tilböd Lacsa oss hotell, transport og mat, og billetter paa söndag (dagen etter). Men ettersom vi ikke i det hele tatt hadde det travelt sa vi at vi kunne godt vente til mandag ogsaa vi.... og det ble de glade for, for söndag hadde de akkurat det samme problemet. Derfor endte vi opp med overnatting to netter. Vi krevde i tillegg kompensasjon, for selvfölgelig skulle jo jeg "jobbe" dagen etter, saa tapt arbeidstid og greier........ Joda, de gikk paa den, og vi fikk tilsammen billetter med Lacsa verdt 600 usd, som vi kan bruke naar vi vil i löpet av et aar.
Etter mye venting ble vi transportert i taxi til vaart femstjerners hotell ved vannet i Havana, hvor vi fölte oss litt malplassert i vaare stinkende, mökkete klär. Men jo da. Vi kunne da bli vant til dette:
Melia Havana ***** har Havanas störste svömmebasseng.
Litt av lobbyen. Hedda ved siden av engelen uten hode.
Matsalen. All mat var inkludert + en drikke til maten og tre minutters ringetid per person.
Det var underholdning til maten i form av gitarmusikk og fiolin, men han som spilte fiolin var saa daarlig til nettopp det, at Max maatte skyndte seg opp paa rommet for höre litt paa seg selv i stedet... Fint rom foressten, med havutsikt OG bassengutsikt.
Utsikten. Havet helt i bakgrunnen.
Mer utsikt fra rommet.
Deler av bassenget. Virkelig alle tiders.
Sikkert hundre og femti meter med basseng... Og hvite broer som gikk over tre forskjellige steder.
Hedda og Max paa skyggesiden av bassenget. Bademadrassene var til laans fra hotellet
Sjekk dette da! Og dette er bare en liten del!
Vi gikk en liten kveldstur i Havana paa söndag ogsaa, för vi la oss tidlig. Vi maatte dra tidlig mandags morgen for aa rekke flyet som skulle gaa kl 09.
Opptog i gatene. Noe revolusjonsfeiringsgreier.
Vi venter paa aa gaa ombord.
Og her er vi ombord paa vei "hjem" til Costa Rica etter litt mer enn tre fantastiske uker paa Cuba!
