Se så søte! Kyllingene bruker ofte kaninene som madras / pute.
Vi griller i hagen hjemme i Atenas.
Tante Marie og Hedda ser pa spansk barne-TV.
Onkel Rogers ferie-kjäledyr. Han dukket opp i hönsegaarden en kveld, da jeg plutselig saa noe som saa veldig mye sortere ut enn underlaget der ute. Da var det Bottolf Mekker II som hadde tatt seg en tur i mörket. Onkel Roger og Max fanget krapylet i en vanntank (tom selvfölgelig), laget "reir" til den og matet den med biller og maur. Vi fikk se de nydelige hoggtennene, og onkel som den tarantella-eksperten han er, holdt foredrag og informerte om at dette var et hanneksemplar, at den spröytet gift inn i byttet sitt som deretter ble löst opp av giften, slik at Bottolf saa kunne suge i seg innmaten. Nam nam?
VULKANEN POAS:
En bille paa et blad i Poas nasjonalpark.
Et sjeldent eksemplar av arten mimmi, innvandret til Costa Rica fra Norge for anledningen.
Da vi kom frem til vulkanen (og nasjonalparken) var det litt regn i lufta, og det var kaldt. Vi var ikke saa heldige med utsikten til vulkankrateret heller, da det var fullstendig tildekket av et tykt skylag. Ingenting aa se.
Saa vi fortsatte gjennom parken, mot en lagune lenger inn. Som ogsaa viste seg aa väre tildekket av et tykt skylag da vi kom frem.
Men denne tamme, lille figuren underholdt oss en stund, der han gang paa gang kom hoppende for aa hente peanötter ut av hendene vaare.
Og plutselig kom hele lagunen til syne som om noen hadde blaast bort skyene paa under tre sekunder. Gjestene tok masse bilder, og saa forsvant lagunen igjen.
Men det gjorde ikke ekornet. Han ble aldri mett.
Her spiser han av Heddas haand. Först fylte han opp lageret sitt inni skogen, og saa spiste han resten av det han fikk. Hedda maatte bli sittende i vogna si, for ho hadde blitt saa vaat paa beina i regnet, og dermed kald paa tärne. Da var det varmere aa sitte innetullet i et lite teppe i vogna.
Tante Marie har vondt i kneet sitt, og i parken er det mange opp- og nedoverbakker, saa onkel Roger traade til med superkreftene.
Vi saa mange fine blomster paa veien ogsa. Hedda luktet paa alle. Ogsaa fikk ho jo saa fint, nytt kamera av mimmi da de kom hit, saa alle blomstene paa veien ble festet paa film.
VI gikk tilbake til vulkankrateret med et örlite haap om aa väre saa heldige aa faa et glimt av selve hullet med alt röyken i. Og jammen begynte ikke skylaget ogsaa her aa forsvinne etter at vi hadde staatt der og kopet en stund.
Og plutselig ble luften krystallklar, og gjestene (og jeg) fikk tatt masse bilder för det skyet til igjen. Utrolig heldige vi var!!
Hedda og mimmi nyter synet og lukta av en ekte vulkan i aktivitet.
Nok et sjeldent eksemplar av en plante som er typisk for norske hjem. Kommer gjerne med utvekster i form av flaskelignende väskeampuller som kalles Rignes eller Hansa.
Da vi kom hjem fra vulkanen Poas fant mimmi denne lille streken bak skoa sine paa utsiden av döra. Ingen vet om den er giftig eller ikke, saa stor forsiktighet ble vist da slangen ble fanget og puttet inn til Bottolf i vannkanna hans. Hvem kom til aa dö först?? Stor spenning i lufta. Og i vanntanken tenker jeg.
FEIL VEI TIL KARIBIEN:
Vi hadde bestemt oss for aa reise til Karibien noen dager, men etter aa ha sjekket värmeldingen forandret vi planene og satt istedet kursen for Stillehavet igjen, og den mest solfylte delen av Costa Rica; Nicoya-halvöya.
Her spiser Hedda, tante Marie og onkel is i parken hjemme för vi drar.
Is smaker aldri vondt.
Vi kjörte til Puntarenas for aa ta ferjen derfra ut til Montezuma. Vi reiste over med bilfergen Tambor II for at Niva ogsaa skulle faa väre med. Ho tok seg godt ut paa dekk ved siden av alle de herpa bilene som sto der fra för. Vaar skinnende Lady.
Ferjen var ikke saa stor, og langt fra full. Men den hadde en innendörs resturant og en utendörs kiosk med Bob Marley musikk og pizza.
Halvöya vi reiste i fra: Puntarenas, ca 1,5 times kjöring fra Atenas.
Vi satt oss paa dekk slik at vi kunne se ned paa Niva, som var fullastet med bagasje vi helst saa at ingen tok med seg.
Hvem eier den nydelige, röde Ladaen der nede??
Etter en dröy times tur over bukta var vi fremme. Väret var overskyet, men det regnte i hvertfall ikke, slik det gjorde i Karibien ble vi fortalt.
Kaia ble hevet og senket manuelt med ren muskelkraft. En mann paa hver side halte og dro i kjettingene for aa löfte kaia höyt nok opp i tide.
Vi er fremme i Montezuma, og Max gjör sitt ytterste for aa skaffe oss rom paa hotellet der han sov ei natt for tre aar siden. Men uten särlig hell.
Onkel derimot hadde hellet med seg, og fant et lite hotel kalt Montezuma Pacific, med firemannsrom, kjöleskap, AC og privat bad med varmt vann til 30 USD per natt / rom. Vi var skikkelige fornöyde med valget, og eieren viste seg aa väre en hyggelig kar ogsaa, og han var veldig interessert i Niva.
Förste natta i Montezuma - en fantastisk liten "by" med en lett blandet innbyggerkoloni; hippier, uteliggere, turister, lokale ogsaa oss.
Hedda og mimmi sov i samme seng, og Hedda oppdaget fordelen med sov-i-ro....
Den ene senga i rommet vaart var trykket inn i et eget "avlukke". Vi hadde masse sväre maur paa rommet paa kvelden, men de forsvant i löpet av natta da kulden fra AC gjorde sitt.
Den andre delen av rommet. Og Max som fyller opp vannflaskene til den förste strandturen vaar i Montezuma.
Förste dagen var vi paa "hovedstranda", eller den störste stranda i Montezuma. Det var straalende sol og veldig varmt.
Hedda lager veier fra sandslottet ned til vannet. Noen ganger kommer bölgene saa langt opp paa stranda at de fyller veiene med vann, slik at vollgrava rundt blir fyllt helt opp. Og kanskje til og med hele slottet ogsaa.
Mimmi og Hedda i bölgene. Bölgene var sterke her ogaa, men ingenting i mot bölgene i Jaco.
Mimmi er litt nervös for at Hedda skal slaa seg i bölgene.
Og det gjör ho jo av og til... Men ikke her. Her bare ler ho. Stort sett saa synes Hedda bölgene er kjempemorsomme. Da selvfölgelig helt paa grunna. Ho har respekt for dem naar de er store, og gaar aldri utover i vannet alene. Saa det verste som kan skje her paa grunna er nok at ho faar vann i nesa.
Sandbunnen var perfekt her ogsaa. Et veldig vakkert og behagelig sted, uten for mange folk. Nesten bare oss.
Vannet var friskt og kjölig sammenlignet med vannet i Jaco (og senere Cucu). Kanskje rundt 27-28 grader. Friskt og kaldt med andre ord ;-)
Vi kjöpte frokost i butikken för vi gikk paa stranda, og blandt det vi kjöpte var en banana som var tvilling! Det hadde ingen av oss sett för. To bananer i ett skall!
Hedda ville selvfölgelig smake paa denne snaale bananen - som selvfölgelig smakte som vanlige, single bananer. Sött og godt!
Vi maatte spise frokosten i skyggen, for allerede kl 09 var det nok mer enn 30 grader. Vi fylte trebordet under palmene med loff, grovt bröd, bananer i dobbel störrelse, avokado, ost, fisk, gulrot og melk.
Kunne en frokost värt bedre?
Onkel fant et flott "tidevannsbasseng" til Hedda, som ogsaa vi andre forsto aa dra nytte av. Krystallklart vann med smaafisk, kreps og fargerike krabber oppi.
Hedda og mimmi i bassenget. Hedda var i vannet hele tiden mens vi var paa stranda. Det var selvfölgelig veldig varmt, saa selv et basseng med vann som holdt närmere 40 grader til slutt, da det nye vannet ikke kom over stenene lenger, föltes avkjölende og friskt.
Noen steder langs stranda var det mörke, flott kontrastfargede steiner, som bröt bölgene etterhvert som de kom stormende.
Bassenget igjen. Med innhold...
Mimmi og Hedda kikker paa fisker med dykkebriller mens Max leser i boka han fikk i gave av mimmi da ho kom.
og han leser og leser...
Mange bilder fra stranda i Montezuma. Det er et vakkert sted.
Jeg pröver selvutlöseren paa kameraet. Det er saa sjeldent noen tar bilder av meg mitt kamera, saa da faar jeg heller gjöre det selv.
Onkel Roger og tante Marie soler seg. Enda mer.
Hedda fikk ny snorkel og dykkemaske. Kjempestas og kikke paa fiskene under vannet! Ogsaa saa flink som ho var! Ho skjönte med en gang hvordan man skulle bruke snorkelen, og var ikke engstelig i det hele tatt naar det kom til tilgang paa luft.
Moro i vannkulpen. Max har faatt hatt paa mens Hedda snorkler videre.
Er ho ikke flink?
Hjemme fra stranda igjen. Hedda er paa bilder her veldig varm, og vet ikke helt hvilken vei ho skal gaa for aa fortest finne veien til skyggen.
Hotellet vaart; Montezuma Pacific. Det laa ca 50 m fra vannet, med apekatter i trärne rett bak, og lekeplass i parken ved siden av.
Vi solgte Niva to ganger mens vi var her. Baade eieren og en venn av han er interessert i aa kjöpe Niva naar vi reiser, saa vi har faatt telefonnummer og navn, saa faar vi se hva som skjer.
Hotellet hadde en utendörs dusj til sandete bein. Her hjelper onkel den aller mest sandete av oss, til aa bli sandfri för ho skal inn paa rommet.
Mimmi, Hedda, Max og jeg gikk en ettermiddagstur opp til et vannfall som laa like ved. Dette er et bilde av den lille stranda som ligger paa andre siden av byen. Altsaa ca 100 m fra den förste. Det er her baatene legger til. Eller blir dratt opp...
Inngangen til stien som förte til vannfallet. Stien gikk ved siden av - og oppi en elv som munnet ut i havet. Naar regnet plasker for fullt her kan det väre farlig aa gaa langs elven, og spesielt oppi, da store vannmasser kan komme plutselig. I fjor ble en tysker tatt av vannet som kom, og han fant de aldri igjen. I tillegg har et titalls personer omkommet i aar, fordi de skulle töffe seg, og hoppe fra toppen av fossen og ned i vannhullet under.
Paa vei oppover.
Enda lenger oppover, og snart fremme. En nydelig gaatur. Elva var nesten tom for vann, saa det var ikke noe vanskelig aa gaa, utenom noen glatte partier.
Saa godt som framme. Hedda hadde nye, sklisikre badesko paa seg, saa ho hadde godt feste paa steinene. Men det ble litt vanskelig aa gaa likevel noen ganger, saa da var skuldrene til Max gode aa ha.
Disse vakre blomstene vokste langs - og uti elven.
Förste synet av fossen paa slutten av elven.
Hedda og mimmi ved kanten av vannhullet som laa foran fossen. Den skulle väre fin aa svömme i hadde jeg lest, men akkurat naa saa ikke vannet saa innbydende ut, da det hadde regnet litt dagen för, og vannet hadde blitt grumsete.
Fin eventyrfoss?? Mangler bare Mowgli og Baloo.
Max juppet selvfölgelig uti tross det skumle vannet, saa vi kunne ikke väre daarlige vi heller. Mimmi var badevakt paa land, mens Hedda og jeg svömte over vannhullet mot fossen er Max hadde satt seg paa baksiden.
Hedda har ogsaa kommet opp paa baksiden av fossen. Det var ikke lett aa komme opp dit, for steinene rundt og under var saa glatte, saa jeg valgte aa bli i vannet. Men bak fossen var det visst kjempefint aa sitte sa de to eventyrerne, som hadde funnet hver sin lille hylle og sitte paa.
Da Hedda begynte aa fryse saa slapp Max ho uti vannet og ned til meg. Jeg kunne ikke staa der, saa det var dypt nok til et lite hopp. Og ettersom Hedda aldri sier ned til litt vannlek, hoppet ho gjerne uti. Og svömte over til andre siden igjen, ved siden av meg.
Er ho ikke flink?
Vi manglet Mowgli og Baloo, men var saa heldige aa faa et glimt av Tarzan da!!
Blomsterpikene i Montezuma.
Paa kvelden spiste vi paa en resturant Max latet som han aldri hadde värt paa för, som hadde kjempegod mat og som laa rett ved havet og bölgene. Det regnte litt paa kvelden, saa det var greit aa sitte ute, men under tak. Hedda spiste spagetti med smör, og fikk kjött og fisk av oss andre, som smakte paa alt fra blekksprut til shish kebab og biff med rosmarin. Deilig.
Litt av Montezuma "by".
Byen besto for det meste av smaa souvenirbutikker, turoperatörer, barer, smaa resturanter og to supermarked. Og mange hippier og hobbyhippier.
Vi hadde bestilt baattur til en öy ca 45 unna, som heter Isla Tortuga. Tortuga betyr skilpadde. Vi var tilsammen 14 stk i en liten speedbaat som tok opp til 25, saa det var god plass. Baaten var litt forsinket fordi den hadde tröbbel med den ene motoren, men da den endelig kom saa la den til paa den lille stranda, og vi fikk hoppe oppi etter tur mellom bölgene som kom i bötter og spann.
Baaten gikk saa vannspruten sto, og mimmi holdt Hedda godt fast. Ho fikk flott redningsvest, og var saa stolt av den.
En strand vi kjörte forbi i sikkert 260 km/t.
En öy vi passerte litt närmere land.
Denne formasjonen kjörte vi forbi sakte, i ca ti sekunder. Saa var det full fres og satan i rompa igjen.
Förste möte med den ene stranda paa Isla Tortuga. En flott, hvit, finkornet sandstrand med blaatt, klart vann.
Eller var det kanskje grönt vannet var?
Etter aa ha bärt i land mat og kokken la vi i vei for aa snorkle litt lenger uti havet, när ei öy like ved.
Laanet av snorkleutstyr var inkludert i de 30 usd vi betalte per person (Hedda betalte 10). Her er onkel Roger og tante Marie.
Snorklejentene tar en pause med kald öl og juice helt foran i baaten. To öl (syv til Max og to til alle andre) eller juice var inkludert i prisen ogsaa, og smakte helt fortreffelig i varmen.
Hedda drikker mer juice mens Max vaker i bakgrunnen.
Max töffet seg litt igjen, og hadde hoppe-oppvisning fra baaten. Her paa vei tilbake igjen, etter et hopp med plask som gjorde alle med klär dyvaate.
Tante Marie skal pröve svömmefötter ogsaa!
Mimmi skrek over seg av begeistring da ho saa flere kjempefisker rett under seg. De ble levert i fantastiske farger, og mimmi ropte saa höyt gjennom snorkelen sin at jeg hörte det flere meter unna.
Onkel Roger med snorkel og svömmefötter.
En to tre HOPP!
Det var litt vanskelig aa svömme med disse sväre föttene, og vondt i kneet gjorde det ogsaa. Saa tante Marie valgte aa ta de av seg igjen. Mye bedre uten fötter, det synes jeg ogsaa.
Meg. Tenk; meg! Noen tok bilde av meg! Juhuu. Men jeg ser jo det her; jeg har faktisk fötter paa meg jeg ogsaa. Men til mitt forsvar (ref. forrige setning) saa varte det ikke saa lenge.
Hedda syntes det var kjempegöy aa se paa de store fiskene med masse farger paa, under vannet. Her assistert av onkel.
Noen ganger maa man tisse litt ogsaa. Da tar man ikke snorkel med. Det trengs vel ikke forklares.
Vi kjörer tilbake til stranda for aa kose oss der en stund, og for aa spise.
Hedda storkoset seg. Som ho gjör paa alle strender i grunnen.
Baaten vaar.
Maten var helt fantastisk. Det var fisk i en slags tomatsaus, med poteter og loff. Alt inkludert. Men da Max spurte om aa faa porsjon nummer tre, da fikk han nei. Det er jo ikke bunn i han, men det hadde de ikke tatt med i beregningen tror jeg. Men han klaget ikke. Ikke saa lenge i hvertfall. Med dobbelt saa mye mat som alle andre, OG fire ganger saa mye öl... Han burde väre stolt.
Vi koser oss i skyggen rundt et bord. Kokken hadde grillet mens vi snorklet.
Hedda er paa skjelljakt. Det er nesten like göy som aa gaa paa sopptur har vi funnet ut. Selv om ikke skjella smaker like godt da. Men det var mange flott skjell aa finne paa stranda her.
Ogsaa badet vi selvfölgelig. I det klare vannet. Litt vanskelig bunn av og til, men bölgene var mindre og det var ikke fullt saa mange stingrays ute og svömte.
Hedda venter paa en bölge. Ho synes det er veldig morsomt aa bade i bölgene paa grunna.
Max med dykkemaske i haanda, og ölboks i badetrusa.
Og DER kom bölgen. Holde seg for nesa er lurt har ho funnet ut, da det salte vannet kan svi godt i grevet.
Her har ho god fart uti ser det ut som?
Vi har aldri sett saa mange rare krabber som i Costa Rica. Mange er veldig fargerike, og de som lever i trärne bor ogsaa her! Vi hadde mengder av dem rundt hotellet vaart. Sorte med nesten selvlysende klör og bein.
Paa vei hjem til Montezuma igjen med baaten, etter en veldig vellykket tur til Isla de Tortuga.
Dette er fuglen vi saa ofte i Nicaragua ogsaa, men som jeg aldri fikk tatt noe ordentlig bilde av. Den er baa med lange fjoner paa hodet. Kjempefin. Sikkert dekorativ aa stoppe ut. Denne karen var veldig tam, og det kostet han ikke en halv kalori aa fly rett inn i "lobbyen" paa hotellet for aa hente ut smaa sukkerposer som gjestene ble tilbydt til teen og kaffen.
Etter tre netter i Montezuma lastet vi Niva igjen, og reiste hjemover mot Atenas. Paa taket hadde vi Max sin badering og vogna til Hedda.
Vi tok en svipptur innom en nasjonalpark som het noe saant som Goro tror jeg. Vi maatte betale litt for aa komme inn, og den prosedyren tok sin tid. Max maatte fylle ut navn, bosted, nasjonalitet og yrke paa alle sammen, saa det endte opp med at Roger ble snakker tror jeg, mimmi og jeg var piloter, og Marie var arbeider. Max var vaar guide, og betalte derfor ikke.
Her er vi paa stranda i parken, hvor vi ikke fant bare sand aa ligge paa, men mengder av röde krabber! Tusenvis!
Det var helt klart lavvann, og en veldig langgrunn strand, saa vi hadde nok av plass.
... med hele stranda for oss selv.
Disse smaa klumpene er det krabbene som lager naar de samler sammen sand for aa spise ut näringa. Man kan se spor etter "armene" deres, som har sopet sammen sanda.
Max og jeg hadde en veldig flott og interessant liten gaatur oppover ei elv som rant ut i havet paa slutten av stranda. Vi ruslet bare oppover av ren nysgjerrighet, for aa ta bilder og se hva som fantes.
Det var flotte mangroverötter, fisker og planter over alt. Et paradis som gjör seg paa bilde ogsaa. Virkelig bare saant som man ser paa tv.
Lite visste vi at det fantes ogsaa andre ting enn fisk i dette vannet. Det VI ikke saa, men som mimmi og onkel Roger saa da DE tok sammen turen, var skiltet ved broa som sa; "be aware of crocodilles". Wow. Men vi mötte ingen...
Da vi kom tilbake til parkeringplassen igjen, for aa kjöre videre, var vi plutselig omringet av apekatter. De fikk mangoer av oss, og var fornöyde med det, helt til mimmi kom litt for närme. Da begynte den ene apekatten og lage truende apekattlyder, mens den risten hardt paa en bambusgrein. Mimmi svatt unna, og löp bakover, litt lettere skremt tror jeg.
Er jeg ikke söt?
Max la mango paa taket til Niva, saann at vi fikk dem til aa komme fram fra all bambusen, og slik fikk tatt noen fine bilder. Jeg gikk selvfölgelig tom for ström akkurat da de bestemte seg for aa komme frem.
Da vi kom hjem fant onkel Roger denne skjönnheten (??) av en gigaskorpion bak tanken til Bottolf. Den var sikkert sulten, saa onkel og Max gjorde den tjenesten aa slippe den oppi tanken den ogsaa. Og saa var de tre... Hvem vant NAA da??
Stor diskusjon om hvem som kom til aa gaa av med seieren. Alle heiet paa Bottolf, som tross i sitt noe groteske utseende, naa syntes aa virke meget saa sympatisk sammenlignet med monsteret som sist ble fanget.
17. MAI 2009 I COSTA RICA!!!
Dette er en helt annen kjökkensituasjon, selv om motivet er noe det samme... Her spiser vi 17.mai-frokost!!
Mimmi hadde med seg bordflagg fra Norge. Vi spiste egg, rökelaks, hjembakt bröd, tomater og agurker, selvfölgelig hvitlök og dessuten leverpostei fra Norge.
Mimmi hadde ogsaa med seg to norske flagg som vi pyntet med i hagen mens vi spiste frokost. Lunsjen vaar denne dagen besto av pölser fra Costa Rica, OG pölser fra Leiv Vidar, is med fruktsalat og til kvelds; reker, majones og bröd. Og vin.
I löpet av natten hadde det blitt klart hvem som vant racet i vanntanken. Det var nok skorpionen. Den begynte med aa dra av Bottolf beina, spise opp de, og til slutt spiste den kroppen. Paa under tolv timer hadde den rett og slett spist opp saa godt som hele edderkoppen! Fyttikatta.
Sterk var det ogsaa den faen. Max skulle pröve aa legge den i frysa, for vi vil ha den med hjem til Norge som souvenir. Men da ikke levende saa klart, saa vi ville fryse den. Men den hadde litt vanskelig for aa gi fra seg pinnen sin, og tviholdt paa den mens den prövde aa stikke Max.
Saa var det tid for 17.mai-toget i Atenas. Vi stilte opp paa rad og rekke, for aa marsjere fra huset opp til svömmebassenget. Godt utstyrt med flagg, heiarop, baderinger og luftmadrasser. Og picknick kurv med frukt og öl og kaldt vann.
Ogsaa sang vi. Vi sang "ja vi elsker" og en sang jeg ikke husker navnet paa, men som i hvertfall Hedda kunne ganske godt. Onkel var nok en smule flau, men det var ingen som saa oss. Da hadde vi vel blitt puttet paa förste fly hjem alle sammen... To av 17.mai-bildene vaare kan ogsaa sees paa www.op.no, under "seernes egne 17.mai-bilder".
Hedda hadde pyntet haaret sitt ogsaa, og syntes det var kjempegöy med 17.mai-tog.
Jeg insisterte paa aa faa ta en aldri saa lite "hvem vant krigen - bilde", og Max stilte trofast opp som den taperen han ble denne dagen.
Men han heier litt paa Norge han ogsaa da. I hvertfall naar han faar sitte i baderingen sin og duppe (og pruppe), med öl i glasset og flagget höyt til värs.
Hedda og tante Marie koset seg ogsaa i vannet.
Og onkel hadde drukket opp alle pengene sine, saa han maatte ta seg jobb som bassengrenser for aa kunne betale resten av de tolv öllene han ikke hadde betalt.
Og det tok jo tid... Her jobber han paa spreng enda, mens vi andre bader og soler oss.
Hedda fikk 17.mai-gave paa solsenga. Et puzzle med bokstaver som skal settes sammen til ord. Paa spansk.
Ogsaa leser vi litt til.
Hedda drikker juice fra hotellbaren. I et ölglass. Jo, jeg lover at det er juice. Her med den flunkende nye kosebamsen sin; Lille Ty, som ho fikk i gave av mimmi.
Onkel er endelg ferdig med jobben sin, og kan slappe av med et glass öl i vannet han ogsaa.
Ferdig fryst og nedspikret paa bambus.
Pölsefest!
Paa kvelden siste dagen til familien vaar fra som kom helt fra Norge paa besök, saa kom det litt regn. Hedda hadde faatt ny paraply, og maatte pröve den ute i vannet. Her er onkel invitert under.
Dagen etter, naar alle reiste hjem, tok jeg ikke noen bilder. Minner fra farvellet paa flyplassen vil jeg ikke ha. Det var trist aa si hadet, men vi hadde to utrolig fine uker sammen, og vi baade saa og opplevde veldig masse göy sammen, som vi skal leve paa lenge, lenge. Tusen takk for at dere kom!
Vi griller i hagen hjemme i Atenas.
Tante Marie og Hedda ser pa spansk barne-TV.
Onkel Rogers ferie-kjäledyr. Han dukket opp i hönsegaarden en kveld, da jeg plutselig saa noe som saa veldig mye sortere ut enn underlaget der ute. Da var det Bottolf Mekker II som hadde tatt seg en tur i mörket. Onkel Roger og Max fanget krapylet i en vanntank (tom selvfölgelig), laget "reir" til den og matet den med biller og maur. Vi fikk se de nydelige hoggtennene, og onkel som den tarantella-eksperten han er, holdt foredrag og informerte om at dette var et hanneksemplar, at den spröytet gift inn i byttet sitt som deretter ble löst opp av giften, slik at Bottolf saa kunne suge i seg innmaten. Nam nam?
VULKANEN POAS:
En bille paa et blad i Poas nasjonalpark.
Et sjeldent eksemplar av arten mimmi, innvandret til Costa Rica fra Norge for anledningen.
Da vi kom frem til vulkanen (og nasjonalparken) var det litt regn i lufta, og det var kaldt. Vi var ikke saa heldige med utsikten til vulkankrateret heller, da det var fullstendig tildekket av et tykt skylag. Ingenting aa se.
Saa vi fortsatte gjennom parken, mot en lagune lenger inn. Som ogsaa viste seg aa väre tildekket av et tykt skylag da vi kom frem.
Men denne tamme, lille figuren underholdt oss en stund, der han gang paa gang kom hoppende for aa hente peanötter ut av hendene vaare.
Og plutselig kom hele lagunen til syne som om noen hadde blaast bort skyene paa under tre sekunder. Gjestene tok masse bilder, og saa forsvant lagunen igjen.
Men det gjorde ikke ekornet. Han ble aldri mett.
Her spiser han av Heddas haand. Först fylte han opp lageret sitt inni skogen, og saa spiste han resten av det han fikk. Hedda maatte bli sittende i vogna si, for ho hadde blitt saa vaat paa beina i regnet, og dermed kald paa tärne. Da var det varmere aa sitte innetullet i et lite teppe i vogna.
Tante Marie har vondt i kneet sitt, og i parken er det mange opp- og nedoverbakker, saa onkel Roger traade til med superkreftene.
Vi saa mange fine blomster paa veien ogsa. Hedda luktet paa alle. Ogsaa fikk ho jo saa fint, nytt kamera av mimmi da de kom hit, saa alle blomstene paa veien ble festet paa film.
VI gikk tilbake til vulkankrateret med et örlite haap om aa väre saa heldige aa faa et glimt av selve hullet med alt röyken i. Og jammen begynte ikke skylaget ogsaa her aa forsvinne etter at vi hadde staatt der og kopet en stund.
Og plutselig ble luften krystallklar, og gjestene (og jeg) fikk tatt masse bilder för det skyet til igjen. Utrolig heldige vi var!!
Hedda og mimmi nyter synet og lukta av en ekte vulkan i aktivitet.
Nok et sjeldent eksemplar av en plante som er typisk for norske hjem. Kommer gjerne med utvekster i form av flaskelignende väskeampuller som kalles Rignes eller Hansa.
Da vi kom hjem fra vulkanen Poas fant mimmi denne lille streken bak skoa sine paa utsiden av döra. Ingen vet om den er giftig eller ikke, saa stor forsiktighet ble vist da slangen ble fanget og puttet inn til Bottolf i vannkanna hans. Hvem kom til aa dö först?? Stor spenning i lufta. Og i vanntanken tenker jeg.
FEIL VEI TIL KARIBIEN:
Vi hadde bestemt oss for aa reise til Karibien noen dager, men etter aa ha sjekket värmeldingen forandret vi planene og satt istedet kursen for Stillehavet igjen, og den mest solfylte delen av Costa Rica; Nicoya-halvöya.
Her spiser Hedda, tante Marie og onkel is i parken hjemme för vi drar.
Is smaker aldri vondt.
Vi kjörte til Puntarenas for aa ta ferjen derfra ut til Montezuma. Vi reiste over med bilfergen Tambor II for at Niva ogsaa skulle faa väre med. Ho tok seg godt ut paa dekk ved siden av alle de herpa bilene som sto der fra för. Vaar skinnende Lady.
Ferjen var ikke saa stor, og langt fra full. Men den hadde en innendörs resturant og en utendörs kiosk med Bob Marley musikk og pizza.
Halvöya vi reiste i fra: Puntarenas, ca 1,5 times kjöring fra Atenas.
Vi satt oss paa dekk slik at vi kunne se ned paa Niva, som var fullastet med bagasje vi helst saa at ingen tok med seg.
Hvem eier den nydelige, röde Ladaen der nede??
Etter en dröy times tur over bukta var vi fremme. Väret var overskyet, men det regnte i hvertfall ikke, slik det gjorde i Karibien ble vi fortalt.
Kaia ble hevet og senket manuelt med ren muskelkraft. En mann paa hver side halte og dro i kjettingene for aa löfte kaia höyt nok opp i tide.
Vi er fremme i Montezuma, og Max gjör sitt ytterste for aa skaffe oss rom paa hotellet der han sov ei natt for tre aar siden. Men uten särlig hell.
Onkel derimot hadde hellet med seg, og fant et lite hotel kalt Montezuma Pacific, med firemannsrom, kjöleskap, AC og privat bad med varmt vann til 30 USD per natt / rom. Vi var skikkelige fornöyde med valget, og eieren viste seg aa väre en hyggelig kar ogsaa, og han var veldig interessert i Niva.
Förste natta i Montezuma - en fantastisk liten "by" med en lett blandet innbyggerkoloni; hippier, uteliggere, turister, lokale ogsaa oss.
Hedda og mimmi sov i samme seng, og Hedda oppdaget fordelen med sov-i-ro....
Den ene senga i rommet vaart var trykket inn i et eget "avlukke". Vi hadde masse sväre maur paa rommet paa kvelden, men de forsvant i löpet av natta da kulden fra AC gjorde sitt.
Den andre delen av rommet. Og Max som fyller opp vannflaskene til den förste strandturen vaar i Montezuma.
Förste dagen var vi paa "hovedstranda", eller den störste stranda i Montezuma. Det var straalende sol og veldig varmt.
Hedda lager veier fra sandslottet ned til vannet. Noen ganger kommer bölgene saa langt opp paa stranda at de fyller veiene med vann, slik at vollgrava rundt blir fyllt helt opp. Og kanskje til og med hele slottet ogsaa.
Mimmi og Hedda i bölgene. Bölgene var sterke her ogaa, men ingenting i mot bölgene i Jaco.
Mimmi er litt nervös for at Hedda skal slaa seg i bölgene.
Og det gjör ho jo av og til... Men ikke her. Her bare ler ho. Stort sett saa synes Hedda bölgene er kjempemorsomme. Da selvfölgelig helt paa grunna. Ho har respekt for dem naar de er store, og gaar aldri utover i vannet alene. Saa det verste som kan skje her paa grunna er nok at ho faar vann i nesa.
Sandbunnen var perfekt her ogsaa. Et veldig vakkert og behagelig sted, uten for mange folk. Nesten bare oss.
Vannet var friskt og kjölig sammenlignet med vannet i Jaco (og senere Cucu). Kanskje rundt 27-28 grader. Friskt og kaldt med andre ord ;-)
Vi kjöpte frokost i butikken för vi gikk paa stranda, og blandt det vi kjöpte var en banana som var tvilling! Det hadde ingen av oss sett för. To bananer i ett skall!
Hedda ville selvfölgelig smake paa denne snaale bananen - som selvfölgelig smakte som vanlige, single bananer. Sött og godt!
Vi maatte spise frokosten i skyggen, for allerede kl 09 var det nok mer enn 30 grader. Vi fylte trebordet under palmene med loff, grovt bröd, bananer i dobbel störrelse, avokado, ost, fisk, gulrot og melk.
Kunne en frokost värt bedre?
Onkel fant et flott "tidevannsbasseng" til Hedda, som ogsaa vi andre forsto aa dra nytte av. Krystallklart vann med smaafisk, kreps og fargerike krabber oppi.
Hedda og mimmi i bassenget. Hedda var i vannet hele tiden mens vi var paa stranda. Det var selvfölgelig veldig varmt, saa selv et basseng med vann som holdt närmere 40 grader til slutt, da det nye vannet ikke kom over stenene lenger, föltes avkjölende og friskt.
Noen steder langs stranda var det mörke, flott kontrastfargede steiner, som bröt bölgene etterhvert som de kom stormende.
Bassenget igjen. Med innhold...
Mimmi og Hedda kikker paa fisker med dykkebriller mens Max leser i boka han fikk i gave av mimmi da ho kom.
og han leser og leser...
Mange bilder fra stranda i Montezuma. Det er et vakkert sted.
Jeg pröver selvutlöseren paa kameraet. Det er saa sjeldent noen tar bilder av meg mitt kamera, saa da faar jeg heller gjöre det selv.
Onkel Roger og tante Marie soler seg. Enda mer.
Hedda fikk ny snorkel og dykkemaske. Kjempestas og kikke paa fiskene under vannet! Ogsaa saa flink som ho var! Ho skjönte med en gang hvordan man skulle bruke snorkelen, og var ikke engstelig i det hele tatt naar det kom til tilgang paa luft.
Moro i vannkulpen. Max har faatt hatt paa mens Hedda snorkler videre.
Er ho ikke flink?
Hjemme fra stranda igjen. Hedda er paa bilder her veldig varm, og vet ikke helt hvilken vei ho skal gaa for aa fortest finne veien til skyggen.
Hotellet vaart; Montezuma Pacific. Det laa ca 50 m fra vannet, med apekatter i trärne rett bak, og lekeplass i parken ved siden av.Vi solgte Niva to ganger mens vi var her. Baade eieren og en venn av han er interessert i aa kjöpe Niva naar vi reiser, saa vi har faatt telefonnummer og navn, saa faar vi se hva som skjer.
Hotellet hadde en utendörs dusj til sandete bein. Her hjelper onkel den aller mest sandete av oss, til aa bli sandfri för ho skal inn paa rommet.
Mimmi, Hedda, Max og jeg gikk en ettermiddagstur opp til et vannfall som laa like ved. Dette er et bilde av den lille stranda som ligger paa andre siden av byen. Altsaa ca 100 m fra den förste. Det er her baatene legger til. Eller blir dratt opp...
Inngangen til stien som förte til vannfallet. Stien gikk ved siden av - og oppi en elv som munnet ut i havet. Naar regnet plasker for fullt her kan det väre farlig aa gaa langs elven, og spesielt oppi, da store vannmasser kan komme plutselig. I fjor ble en tysker tatt av vannet som kom, og han fant de aldri igjen. I tillegg har et titalls personer omkommet i aar, fordi de skulle töffe seg, og hoppe fra toppen av fossen og ned i vannhullet under.
Paa vei oppover.
Enda lenger oppover, og snart fremme. En nydelig gaatur. Elva var nesten tom for vann, saa det var ikke noe vanskelig aa gaa, utenom noen glatte partier.
Saa godt som framme. Hedda hadde nye, sklisikre badesko paa seg, saa ho hadde godt feste paa steinene. Men det ble litt vanskelig aa gaa likevel noen ganger, saa da var skuldrene til Max gode aa ha.
Disse vakre blomstene vokste langs - og uti elven.
Förste synet av fossen paa slutten av elven.
Hedda og mimmi ved kanten av vannhullet som laa foran fossen. Den skulle väre fin aa svömme i hadde jeg lest, men akkurat naa saa ikke vannet saa innbydende ut, da det hadde regnet litt dagen för, og vannet hadde blitt grumsete.
Fin eventyrfoss?? Mangler bare Mowgli og Baloo.
Max juppet selvfölgelig uti tross det skumle vannet, saa vi kunne ikke väre daarlige vi heller. Mimmi var badevakt paa land, mens Hedda og jeg svömte over vannhullet mot fossen er Max hadde satt seg paa baksiden.
Hedda har ogsaa kommet opp paa baksiden av fossen. Det var ikke lett aa komme opp dit, for steinene rundt og under var saa glatte, saa jeg valgte aa bli i vannet. Men bak fossen var det visst kjempefint aa sitte sa de to eventyrerne, som hadde funnet hver sin lille hylle og sitte paa.
Da Hedda begynte aa fryse saa slapp Max ho uti vannet og ned til meg. Jeg kunne ikke staa der, saa det var dypt nok til et lite hopp. Og ettersom Hedda aldri sier ned til litt vannlek, hoppet ho gjerne uti. Og svömte over til andre siden igjen, ved siden av meg.
Er ho ikke flink?
Vi manglet Mowgli og Baloo, men var saa heldige aa faa et glimt av Tarzan da!!
Blomsterpikene i Montezuma.
Paa kvelden spiste vi paa en resturant Max latet som han aldri hadde värt paa för, som hadde kjempegod mat og som laa rett ved havet og bölgene. Det regnte litt paa kvelden, saa det var greit aa sitte ute, men under tak. Hedda spiste spagetti med smör, og fikk kjött og fisk av oss andre, som smakte paa alt fra blekksprut til shish kebab og biff med rosmarin. Deilig.
Litt av Montezuma "by".
Byen besto for det meste av smaa souvenirbutikker, turoperatörer, barer, smaa resturanter og to supermarked. Og mange hippier og hobbyhippier.
Vi hadde bestilt baattur til en öy ca 45 unna, som heter Isla Tortuga. Tortuga betyr skilpadde. Vi var tilsammen 14 stk i en liten speedbaat som tok opp til 25, saa det var god plass. Baaten var litt forsinket fordi den hadde tröbbel med den ene motoren, men da den endelig kom saa la den til paa den lille stranda, og vi fikk hoppe oppi etter tur mellom bölgene som kom i bötter og spann.
Baaten gikk saa vannspruten sto, og mimmi holdt Hedda godt fast. Ho fikk flott redningsvest, og var saa stolt av den.
En strand vi kjörte forbi i sikkert 260 km/t.
En öy vi passerte litt närmere land.
Denne formasjonen kjörte vi forbi sakte, i ca ti sekunder. Saa var det full fres og satan i rompa igjen.
Förste möte med den ene stranda paa Isla Tortuga. En flott, hvit, finkornet sandstrand med blaatt, klart vann.
Eller var det kanskje grönt vannet var?
Etter aa ha bärt i land mat og kokken la vi i vei for aa snorkle litt lenger uti havet, när ei öy like ved.
Laanet av snorkleutstyr var inkludert i de 30 usd vi betalte per person (Hedda betalte 10). Her er onkel Roger og tante Marie.
Snorklejentene tar en pause med kald öl og juice helt foran i baaten. To öl (syv til Max og to til alle andre) eller juice var inkludert i prisen ogsaa, og smakte helt fortreffelig i varmen.
Hedda drikker mer juice mens Max vaker i bakgrunnen.
Max töffet seg litt igjen, og hadde hoppe-oppvisning fra baaten. Her paa vei tilbake igjen, etter et hopp med plask som gjorde alle med klär dyvaate.
Tante Marie skal pröve svömmefötter ogsaa!
Mimmi skrek over seg av begeistring da ho saa flere kjempefisker rett under seg. De ble levert i fantastiske farger, og mimmi ropte saa höyt gjennom snorkelen sin at jeg hörte det flere meter unna.
Onkel Roger med snorkel og svömmefötter.
En to tre HOPP!
Det var litt vanskelig aa svömme med disse sväre föttene, og vondt i kneet gjorde det ogsaa. Saa tante Marie valgte aa ta de av seg igjen. Mye bedre uten fötter, det synes jeg ogsaa.
Meg. Tenk; meg! Noen tok bilde av meg! Juhuu. Men jeg ser jo det her; jeg har faktisk fötter paa meg jeg ogsaa. Men til mitt forsvar (ref. forrige setning) saa varte det ikke saa lenge.
Hedda syntes det var kjempegöy aa se paa de store fiskene med masse farger paa, under vannet. Her assistert av onkel.
Noen ganger maa man tisse litt ogsaa. Da tar man ikke snorkel med. Det trengs vel ikke forklares.
Vi kjörer tilbake til stranda for aa kose oss der en stund, og for aa spise.
Hedda storkoset seg. Som ho gjör paa alle strender i grunnen.
Baaten vaar.
Maten var helt fantastisk. Det var fisk i en slags tomatsaus, med poteter og loff. Alt inkludert. Men da Max spurte om aa faa porsjon nummer tre, da fikk han nei. Det er jo ikke bunn i han, men det hadde de ikke tatt med i beregningen tror jeg. Men han klaget ikke. Ikke saa lenge i hvertfall. Med dobbelt saa mye mat som alle andre, OG fire ganger saa mye öl... Han burde väre stolt.
Vi koser oss i skyggen rundt et bord. Kokken hadde grillet mens vi snorklet.
Hedda er paa skjelljakt. Det er nesten like göy som aa gaa paa sopptur har vi funnet ut. Selv om ikke skjella smaker like godt da. Men det var mange flott skjell aa finne paa stranda her.
Ogsaa badet vi selvfölgelig. I det klare vannet. Litt vanskelig bunn av og til, men bölgene var mindre og det var ikke fullt saa mange stingrays ute og svömte.
Hedda venter paa en bölge. Ho synes det er veldig morsomt aa bade i bölgene paa grunna.
Max med dykkemaske i haanda, og ölboks i badetrusa.
Og DER kom bölgen. Holde seg for nesa er lurt har ho funnet ut, da det salte vannet kan svi godt i grevet.
Her har ho god fart uti ser det ut som?
Vi har aldri sett saa mange rare krabber som i Costa Rica. Mange er veldig fargerike, og de som lever i trärne bor ogsaa her! Vi hadde mengder av dem rundt hotellet vaart. Sorte med nesten selvlysende klör og bein.
Paa vei hjem til Montezuma igjen med baaten, etter en veldig vellykket tur til Isla de Tortuga.
Dette er fuglen vi saa ofte i Nicaragua ogsaa, men som jeg aldri fikk tatt noe ordentlig bilde av. Den er baa med lange fjoner paa hodet. Kjempefin. Sikkert dekorativ aa stoppe ut. Denne karen var veldig tam, og det kostet han ikke en halv kalori aa fly rett inn i "lobbyen" paa hotellet for aa hente ut smaa sukkerposer som gjestene ble tilbydt til teen og kaffen.
Etter tre netter i Montezuma lastet vi Niva igjen, og reiste hjemover mot Atenas. Paa taket hadde vi Max sin badering og vogna til Hedda.
Vi tok en svipptur innom en nasjonalpark som het noe saant som Goro tror jeg. Vi maatte betale litt for aa komme inn, og den prosedyren tok sin tid. Max maatte fylle ut navn, bosted, nasjonalitet og yrke paa alle sammen, saa det endte opp med at Roger ble snakker tror jeg, mimmi og jeg var piloter, og Marie var arbeider. Max var vaar guide, og betalte derfor ikke.
Her er vi paa stranda i parken, hvor vi ikke fant bare sand aa ligge paa, men mengder av röde krabber! Tusenvis!
Det var helt klart lavvann, og en veldig langgrunn strand, saa vi hadde nok av plass.
... med hele stranda for oss selv.
Disse smaa klumpene er det krabbene som lager naar de samler sammen sand for aa spise ut näringa. Man kan se spor etter "armene" deres, som har sopet sammen sanda.
Max og jeg hadde en veldig flott og interessant liten gaatur oppover ei elv som rant ut i havet paa slutten av stranda. Vi ruslet bare oppover av ren nysgjerrighet, for aa ta bilder og se hva som fantes.
Det var flotte mangroverötter, fisker og planter over alt. Et paradis som gjör seg paa bilde ogsaa. Virkelig bare saant som man ser paa tv.
Lite visste vi at det fantes ogsaa andre ting enn fisk i dette vannet. Det VI ikke saa, men som mimmi og onkel Roger saa da DE tok sammen turen, var skiltet ved broa som sa; "be aware of crocodilles". Wow. Men vi mötte ingen...
Da vi kom tilbake til parkeringplassen igjen, for aa kjöre videre, var vi plutselig omringet av apekatter. De fikk mangoer av oss, og var fornöyde med det, helt til mimmi kom litt for närme. Da begynte den ene apekatten og lage truende apekattlyder, mens den risten hardt paa en bambusgrein. Mimmi svatt unna, og löp bakover, litt lettere skremt tror jeg.
Er jeg ikke söt?
Max la mango paa taket til Niva, saann at vi fikk dem til aa komme fram fra all bambusen, og slik fikk tatt noen fine bilder. Jeg gikk selvfölgelig tom for ström akkurat da de bestemte seg for aa komme frem.
Da vi kom hjem fant onkel Roger denne skjönnheten (??) av en gigaskorpion bak tanken til Bottolf. Den var sikkert sulten, saa onkel og Max gjorde den tjenesten aa slippe den oppi tanken den ogsaa. Og saa var de tre... Hvem vant NAA da??
Stor diskusjon om hvem som kom til aa gaa av med seieren. Alle heiet paa Bottolf, som tross i sitt noe groteske utseende, naa syntes aa virke meget saa sympatisk sammenlignet med monsteret som sist ble fanget.
17. MAI 2009 I COSTA RICA!!!
Dette er en helt annen kjökkensituasjon, selv om motivet er noe det samme... Her spiser vi 17.mai-frokost!!
Mimmi hadde med seg bordflagg fra Norge. Vi spiste egg, rökelaks, hjembakt bröd, tomater og agurker, selvfölgelig hvitlök og dessuten leverpostei fra Norge.
Mimmi hadde ogsaa med seg to norske flagg som vi pyntet med i hagen mens vi spiste frokost. Lunsjen vaar denne dagen besto av pölser fra Costa Rica, OG pölser fra Leiv Vidar, is med fruktsalat og til kvelds; reker, majones og bröd. Og vin.
I löpet av natten hadde det blitt klart hvem som vant racet i vanntanken. Det var nok skorpionen. Den begynte med aa dra av Bottolf beina, spise opp de, og til slutt spiste den kroppen. Paa under tolv timer hadde den rett og slett spist opp saa godt som hele edderkoppen! Fyttikatta.
Sterk var det ogsaa den faen. Max skulle pröve aa legge den i frysa, for vi vil ha den med hjem til Norge som souvenir. Men da ikke levende saa klart, saa vi ville fryse den. Men den hadde litt vanskelig for aa gi fra seg pinnen sin, og tviholdt paa den mens den prövde aa stikke Max.
Saa var det tid for 17.mai-toget i Atenas. Vi stilte opp paa rad og rekke, for aa marsjere fra huset opp til svömmebassenget. Godt utstyrt med flagg, heiarop, baderinger og luftmadrasser. Og picknick kurv med frukt og öl og kaldt vann.
Ogsaa sang vi. Vi sang "ja vi elsker" og en sang jeg ikke husker navnet paa, men som i hvertfall Hedda kunne ganske godt. Onkel var nok en smule flau, men det var ingen som saa oss. Da hadde vi vel blitt puttet paa förste fly hjem alle sammen... To av 17.mai-bildene vaare kan ogsaa sees paa www.op.no, under "seernes egne 17.mai-bilder".
Hedda hadde pyntet haaret sitt ogsaa, og syntes det var kjempegöy med 17.mai-tog.
Jeg insisterte paa aa faa ta en aldri saa lite "hvem vant krigen - bilde", og Max stilte trofast opp som den taperen han ble denne dagen.
Men han heier litt paa Norge han ogsaa da. I hvertfall naar han faar sitte i baderingen sin og duppe (og pruppe), med öl i glasset og flagget höyt til värs.
Hedda og tante Marie koset seg ogsaa i vannet.
Og onkel hadde drukket opp alle pengene sine, saa han maatte ta seg jobb som bassengrenser for aa kunne betale resten av de tolv öllene han ikke hadde betalt.
Og det tok jo tid... Her jobber han paa spreng enda, mens vi andre bader og soler oss.
Hedda fikk 17.mai-gave paa solsenga. Et puzzle med bokstaver som skal settes sammen til ord. Paa spansk.
Ogsaa leser vi litt til.
Hedda drikker juice fra hotellbaren. I et ölglass. Jo, jeg lover at det er juice. Her med den flunkende nye kosebamsen sin; Lille Ty, som ho fikk i gave av mimmi.
Onkel er endelg ferdig med jobben sin, og kan slappe av med et glass öl i vannet han ogsaa.
Ferdig fryst og nedspikret paa bambus.
Pölsefest!
Paa kvelden siste dagen til familien vaar fra som kom helt fra Norge paa besök, saa kom det litt regn. Hedda hadde faatt ny paraply, og maatte pröve den ute i vannet. Her er onkel invitert under.
Dagen etter, naar alle reiste hjem, tok jeg ikke noen bilder. Minner fra farvellet paa flyplassen vil jeg ikke ha. Det var trist aa si hadet, men vi hadde to utrolig fine uker sammen, og vi baade saa og opplevde veldig masse göy sammen, som vi skal leve paa lenge, lenge. Tusen takk for at dere kom!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar