Tirsdag 14.04. kom Max sin bekjente; Ivan, og hentet oss i sin mildt sagt svære
Van med plass til ti, for å kjøre oss til grensen mellom Costa Rica og Nicaragua. Siden det allerede var midt på dagen (Ivan maatte kjöre fra Ciudad Quesada, som er 2,5 timers kjöring fra Atenas), og vi allerede hadde avtalt og kjøre innom Heredia (som ikke akkurat er på veien til grensen) for aa se paa bilen vi kan kjöpe (Lada Niva), saa bestemte vi oss for aa bare dra saa langt vi kunne i löpet av denne dagen, sove, og saa krysse grensen dagen etter istedet for aa stresse over samme dag.
Lada'en var fin den, til aa väre en eldre bil (1980). Röd med fire hjul. Den har värt eid av denne bilmekanikeren de ti siste aarene, og i fölge han selv saa har den aldri streiket noen gang. Han
hadde dog lovet aa fikse to ting som han visste var galt för vi evt. kjöpte den, og det var laasen i bakdöra + noe med girkassa. Ivan er ogsaa bilmekaniker, og denne Niva-eieren er hans familie, saa vi maa bare stole paa hva de sier. Ivan er jo tross alt Max sin venn, men man vet aldri. En ting er i allefall sikkert, og det er at det er mindre sannsynlig aa bli lurt av disse menneskene enn noen man ikke har noen som helst relasjoner til.
Hedda lot tiden fly med aa tegne, höre paa disc man og klistre klistremerker. Her har ho selv tatt bilde av sin egen bok etter endt operasjon klistremerke.
Max satt foran sammen med Ivan og skravlet selvfölgelig höll i hue paa han. Som paa sin side ikke saa ut til aa väre särlig plaga av det... Det var tre eller fire aar siden de hadde sett hverandre, saa de hadde nok mye aa snakke om. Paa spansk... Ivan spurte masse om Norge, og Max snakket i vei.
Etterhvert ville Hedda slappe av, og ettersom vi hadde bil med mange ledige sofaer saa kunne ho fint breie seg hvor ho ville. Her har ho plassert seg paa bakerste benk med haandkle som dyne og Latin Amerikansk musikk i disc man. Fullt bestemt paa aa sove. Men det var ikke saa lett nei.
Det humpet og dumpet nedover og oppover. Noen veier er utbygde motorveier mens andre er svingete landeveier. Det er ca 6 timers effektiv kjöring fra San Jose til grensa, men vi maatte selvfölgelig stoppe underveis. Paa bildet kan man faa et inntrykk av hvor god plass vi hadde i dette snodige huset som rullet oss närmere reisemaalet.
Vi stoppet etter ca 2,5 time, paa en resturant som Robert og Lela hadde spist paa noen dager i forveien. Den laa langs veien, rett för en elv, saa den var ikke vanskelig aa finne. Vi var de eneste gjestene bortsett fra noen mygger og alle mangoene som tidvis fant det for godt aa ramle ned mellom bordene. Noen ramlet sikkert PAA bordene ogsaa fra tid til annen, men vi slapp heldigvis aa oppleve det. Vi gikk derfra tre mangoer rikere, og med velfylte mager. Det var dessuten her vi fant ut at ett glass vin koster det dobbelte av 1 liter öl.
Hedda, Max og Ivan venter paa maten.
Det var et veldig fint lys ute mens vi satt og spiste. Sola gikk ned for kl var seks. Da er det leggetid for sola i Costa Rica etter hardt UVA og UVB arbeid fra kl 05.
Vi endte opp i La Cruz for natten. En by bare faa kilometer fra grensen. La Cruz ligger paa toppen av et lite fjell, og det merktes godt paa vinden. Jeg trodde Santo Domingo var kald og forblaast jeg, men dette tok jammen kaka. Flott utsikt mot havet var det da. Jeg var ikke engang klar over at vi var saa när havet jeg. Men det var vi.
Morgene etter vaaknet Hedda tidlig, tidlig. Ho hadde "lagt seg" til nesten vanlig tid, da ho sovnet paa fanget mitt i bilen ca kl 20. Max bärte ho inn paa hotellet som vi fant ved hjelp av min Lonely Planet bok om aa reise i Latin Amerika. En bok som har värt som en bibel for oss. De hadde ledige rom til en billig penge. Ingen luksus, men vel og bra nok for oss som bare skulle sove og reise videre.
Bildet er tatt tidlig paa morgenen etter, da Hedda og jeg ruslet en tur ut for aa ta bilder mens Max prövde aa faa sovet en halvtime til.
Svömmebasseng hadde de ogsaa. OK, men litt mökkete ved närmere ettersyn. Vi skulle jo ikke bruke det, saa ingen energi ble bortkastet paa aa undres over mökka paa bunnen.
Rommet vaart var döra helt til venstre av dörene paa bildet.
Da vi dro maatte vi stoppe opp og höre etter hvem som ropte etter oss, for det kunne höres en skarp stemme fra ingensteds, som helt tydelig ropte "Hola!" og "Bonita!". Först trodde vi det var et barn, for det var en lys, skarp stemme, men det viste seg aa väre denne frökna som satt og ropte fra pinnen sin bak hekken. Ho tidde fint stille da vi kom närmere, men fortsatte aa rope saa fort vi gikk igjen.
Paa busstasjonen I La Cruz fikk vi skyss med et par karer som ogsaa skulle til grensa. Det var 6-7 km aa kjöre, og vi betalte ikke stort. Neste buss gikk ikke för om en time, saa vi var glad for tilbudet. Greit aa ikke kaste bort tid paa aa vente hvis man kan sitte paa med en ströken Porche vel?
Vel ferdig med utstempling paa den Costa Ricanske siden av grensen maatte vi gaa for egen maskin ca 1 km over til Nicaragua, hvor vi enda en gang maatte stemples og sjekkes ca en million ganger. Men det var enda svalt for kl var kanskje bare rundt 08.
Max i stemplingskö. Jeg hadde baade lest og hört skrekkhistorier om lange köer og sene stemplere, men dette gikk over all forventning. For aa komme ut av Costa Rica sto vi vel i kö i ca fem minutter, etter aa ha fyllt ut et skjema med all den samme informasjonen som staar aa lese i passet. Höyst nödvendig. Jada. Saa ble det sjekket en tre-fire ganger paa vei mot Nicaragua at vi hadde stempel, av feite politimenn paa plaststoler langs veien. Saa sto vi vel i kö her paa bildet i ca ti minutter, for aa betale inngangs-
billetten til Nicaragua (7 USD per pers) og faa
nytt stempel. Som igjen ble sjekket en tre-fire ganger för vi kunne krysse grensa. Det var ikke saa lett aa se naar vi egentlig var igjennom, men vi fikk öye paa en falmet banner som önsket oss velkommen over oss et sted paa veien. Da regnet vi med at vi hadde kommet oss lovlig over paa den andre siden av grensa. Mon tro hvor vi befant oss mens vi vandret den ene kilometeren i mellom disse to landa....
Paa andre siden fikk vi plass paa en buss til Rivas. Vi maatte reise til Rivas for aa komme til San Jorge, hvor fergen til Ometepe gikk fra. Men turen fra grensa til Rivas er ikke saa lang. Kanskje 45 minutter. Og det var selvfölgelig interessant aa se hvordan alt plutselig forandret seg saa fort man kom over til Nicaragua, med tanke paa standard först og fremst. Her var det ingen moderne busser nei. Bare saanne gamle og veldig sjarmerende busser fra lenge för noen av oss ble födt. Men de er luftige og gode, og fulle av lokale folk som enten er paa vei til jobb, skal paa besök til familie for aa spise mer sukker og bli enda feitere, eller bare rett og slett folk som oss, som reiser.
Bussen var temmelig full paa slutten, men vi hadde seter alle sammen, og alle vinduene var aapne. Bussen tutet og humpet, og vi drakk vann og kikket ut paa de smaa, falleferdige husa langs veien, og alle hestene som plutselig dukket opp, baade med og uten ryttere.
Hedda nyter lufta fra vinduet. Det er varmt, enda klokka er enda ung.
Paa fergeleiet i San Jorge. Vi skulle ta baaten kl 10, saa vi spiste litt först paa en resturant / cafe like ved brygga. Han som jobbet der sa at denne fergen aldri gikk för kl 10:15, saa det var ikke noe grunn til aa stresse, for vi hadde litt daarlig tid til aa spise opp maten vaar der vi satt. Derfor tok vi det med ro, og kl 10:03 tenker jeg gikk vi ut paa brygga med billetten i handa, spente paa hvordan denne baaten som skulle frakte oss over til verdens störste ferskvannsöy, kom til aa se ut.
Butikken som solgte billettene.
Hedda drikker juice paa resturanten. Det er naa veldig varmt ute. Mye varmere enn hjemme i Atenas.
Paa vei ut paa brygga, mot baaten vi trodde skulle ta oss over. Bare for aa finne ut at baaten som egentlig skulle ta oss med, den hadde gaatt. Presis kl 10. Flott. Vi ble ikke overrasket, og mannen paa resturanten fikk saa hatten passa. Spesielt etter at Max fant ut at vi ikke fikk bruke den samme billetten paa neste baat, fordi det var da et annet selskap som kjörte. Brillefint.
Denne stakkaren saa ogsaa ut som han hadde blitt litt skuffet. Han hadde nok dratt tunge kurver med frukt ut paa kaia. Hestene er grusomt tynne her. Og det er varmt.
For aa faa tiden til aa gaa gikk vi tur paa stranda ved kaia. Herfra kan man se Ometepe veldig godt som den vulkanöye den er. Den eldste og minste vulkanen er 1310 m höy, og den störste er 1657 m. Den störste hadde utbrudd i oktober 2008, men ikke noe stort. Litt aske og en röyksky var alt den klarte aa hoste opp. Begge vulkanene kan inspiseres helt fra bunn til topp, og det tar ca 8 timer aa gaa opp og ned den störste.
Stranda i seg selv var ikke saa veldig fin. Det var helt klart ingen badestrand hvor turister nöt varmen og livet, men heller en strand hvor folk har bosatt seg. Noen drev smaa barer, andre hadde en hest og noen höner ruslende rundt.
Ofte saa vi plasser som var dekket av bare et straatak med sanda som gulv. Vi antok at dette muligens kunne väre smaa "campingplasser" for backpackere som vil sove i hengeköye under en myggnetting. I Nicaragua er det mange som overnatter saann, og det er sikkert en fin butikk for de som bor der.
Smaa baater laa aa ventet taalmodig paa at garnet i vannet skulle bli fullt, slik at de kunne bli rodd ut for aa hente dagens fangst. Mange her lever av fiske. Baaten til venstre var hugget ut av en trestamme.
Hedda var glad for aa kunne grave litt i sanda igjen. Ho laget smaa slott og basseng bortover stranda, og samlet paa steiner og noen faa ferskvannskjell.
De svarte, mystiske, store, seilende fuglene som ofte sees paa himmelen i mellom Amerika er ikke mer mystiske enn at de jakter dödt kjött og kaller gribber. De er overalt og er paa störrelse med en stor hauk.
Dette er en hvit trane. Det kan ikke sees paa bildet, men de har laaang, laaang hals og lange bein. En giraff-fugl.
Et typisk syn paa stranda; et hus, et tak uten gulv, en hest og en tralle. Og masse klesvask.
Da vi gikk fra stranda igjen fant vi disse barna og hesten deres. Den störste jenta (ikke paa bildet) som tydeligvis hadde ansvaret for de andre barna og hesten, fortalte at de ikke hadde bil (og at det var helt vanlig), saa de hadde denne hesten og tralla. Naa skulle de avsted for aa hente noen planker. Hedda fikk sitte oppi tralla sammen med de andre barna, som stirret paa ho saa öynene nesten ramlet ut.
Max maatte innom en av barene og kjöpe seg en kald öl. Sola ble for varm.
Denne hesten var ogsaa paa spasertur paa stranda. Gud vet hvem som eide den. Men det er helt vanlig tydeligvis, baade her og i Costa Rica, aa se baade store og smaa dyr rusle löse omkring. I Norge blir det jo sväre oppslag i nasjonale aviser hvis en hest kommer lös...
Vi pröver igjen... Denne gangen kom vi til kaia fem mintter for tidlig istedet for fem minutter for sent. Det hjalp det, og vi fikk plass paa dekk paa baaten som skulle ta oss over til Ometepe. Er ikke bussen fin? Drössevis av de baade i Nicaragua og i Costa Rica.
Baaten vi skulle reise med var baade en passasjerbaat og en lastebaat. Den fraktet oss, noen mennesker til og masse frukt. Dette var visst en av de minste baatene som gikk ut til öya, og var ikke aa anbefale hvis man blir lett sjösyk eller hvis man skulle reise over sent paa dagen. Naa var kl 12:30, og jeg blir veldig lett sjösyk.... Den andre baaten som gaar - den vi egentlig skulle tatt, er ogsaa liten. I tillegg gaar det en större ferge over, som ogsaa tar med seg biler.
Noen av fruktkurvene som skulle bli med.
Vi forbereder oss paa en huskete tur. Max binder fast bagasjen vaar, slik alt annet er bunnet fast paa dekk.
Og Hedda fikk plass i en tom fruktkurv... Jeg fant ut at det maatte väre bedre enn aa ha ho paa benken hvis det skulle komme til aa bölge fält. Selvfölgelig var det stor stas aa faa sitte i en saa svär kurv og leke appelsin!
Det husket fält, som forventet, men alt gikk bra. Ingen ble sjösyke (utrolig nok!) og ingen ramla over bord. Rent moro var det!
Helt inntil öya var det bygget tre smaa "vaskerier". Under her sto damene og vaska klär i ferskvannet.
Og hestene gikk löse her ogsaa gitt! Men med langt bedre tilgang til mat enn ved kaia paa fastlandet, her med grass og deilig vann.
Ved "inngangen" til byen Moyogalpa var det laget til en fontene som skulle vise öyas formasjon med de to vulkanene som blikkfanger selvfölgelig, i og med at dette er en öy som ene og alene oppsto fra vulkanutbrudd fra disse to eventyrfjella. Det var daarlig med vann i fontena, til Heddas store glede, for da kunne ho jo faktisk GAA oppi og klatre paa vulkanene!!
Etter en pause med kald drikke fant vi en buss som kunne kjöre oss til den andre siden av den store vulkanen. Det var en full buss, og det var veldig varmt. Men Hedda var som vanlig i storhumör, og bare satt og tullet og röret paa bussen. Turen tok ca 40 minutter.
Ääääää!!! Han har HAAR paa brystet!!!
Et vakkert syn denne store vulkanen. I boka mi er Ometepe beskrevet som en öy som bare hörer hjemme i eventyr og sagn. Det stemte nok ganske bra.
Tullebötta.
En vanlig vei paa Ometepe. Her kjörer det biler, busser og sykler, og her gaar det hunder, höner og griser rundt og smaaspiser og lager dyrelyder. Koselig, varmt og veldig stövete.
Vaart förste overnattingssted var et hostel som laa rett utenfor sentrum, og som vi ble anbefalt av noen Max spurte utenfor en butikk. Hedda liker hengeköyer, men de var nok kanskje ikke beregnet paa barn som vil huske i de, for de hang over et gulv som var flislagt, og som ville värt ganske vondt aa ramle ned paa. Derfor ble det lagt inn huskeforbud, og geipen datt litt pga av det.
Det var lite, koselig og veldig "lokalt" dette hostellet, med gyngestoler, hengeköyer og en liten resturant.
Vi kom saa vidt i snakk med et par fra Nederland paa bussen til denne byen, for de gikk av midt i ingenmannsland, akkurat som vi. Men vi skilte lag rett etterpaa. Overraskelsen var derfor stor da vi bumpet rett paa dem her paa hostellet, hvor de ogsaa hadde funnet for godt aa komme, pga en anbefaling de hadde faatt av noen som hadde sovet her tidligere, og som anbefalte baade maten og stedet.
Rommet vi fikk tildelt var vel saa som saa. Sengene hadde sett nedre dager for veldig lenge siden, og rommet var lite, mörkt og varmt. Mye mygg var det paa öya ogsaa, saa jeg hang opp nettingen, men det ble helt uutholdelig varmt under der utpaa natta, og Hedda vaaknet og skrek saa lenge fordi ho var varm, at jeg tok hele nettet ned igjen.
Langbordet paa resturanten. Vi spiste en middag der, og frokost. Frokosten var alle tiders!
Doene (ingen rom hadde private doer eller dusjer) og dusjene bak de blaa dörene til höyre.
Vaskeriet i bakgaarden, og kjökkenet litt lenger bak i bakgaarden..
Vasken var ren og pen bestandig, og den gula vannbötta var aldri tom saa lenge vi var der. Og det var jo ikke saa lenge.... (en natt). Morsomt aa staa ute og pusse tennene selvfölgelig, og spytte i grasset.
Et kart over öya. Den störste firkanten paa den överste delen av öye er byen vi sov i denne natten. Den minste firkanten er havnebyen.
Vi spiser deilig frokost med stekt egg, skinke, grönnsaker, toast og sväre fruktfat.
Inngangen til hostel Oritz, sett fra eierens hage, hvilken man maatte gaa igjennom for aa komme inn.
Enda en vei. Dette er vel dagen etter tror jeg, mens vi er paa vei til et vannhull, - en oase, ca 6 km unna byen vi bodde i. Det er varmt...
... saa vi maa stoppe ganske ofte for aa kjöpe vann. Det er deilig aa ha kaldt vann, saa vi kjöpte en flaske paa 1,5 liter hver gang, og stoppet heller ofte.
Som jeg skrev för saa har ikke alle biler her. Det ser ut til at hest er et billig fremkomstmiddel som de fleste har raad til, og de bruker hestene til alt. Her mötes to karer som kjenner hverandre, til en prat langs veien.
Av og til kjöpte vi en Nicaragua-is til Hedda, saa ho kunne kjöle seg ned med den i vogna. Bortsett fra is saa drakk ho selvfölgelig mengder av vann og juice, og ho satt hele tiden under taket i vognet, med solhatt paa. Det bare maa man her. Sola er knallsterk.
Kiosk nummer to. Vann og bananer.
Og en pause midt paa med en kald öl i skyggen. Det gjorde godt. Det var veldig mye mygg overalt, og jeg var det utvalgte offer denne ferien. Jeg endte opp med rundt 25 stikk paa leggene, mens Max ikke hadde noen og Hedda hadde kanskje ett.
Vi närmer oss oasen i skogen. Sväre trär av ymse slag langs veien var artig aa se. Mange store mangoträr overalt, og vedlig mye mygg.
Ser nesten ut som om vulkanen har et lite utbrudd her, med den hvite skya paa toppen... Men det hadde den altsaa ikke. Toppen var stort sett skylagt frem til kl 14. Da tittet den fram og var helt synlig resten av dagen og kvelden.
Den siste biten av veien fikk vi haik (de stoppet uten av vi gjorde tegn til aa ville ha haik) med en lastebil. Dette har värt Heddas dröm lenge; aa faa sitte paa lasteplanet. Ho har sett mange barn bli fraktet paa denne maaten, og har alltid hatt lyst til aa pröve.
Veien var humplete og det var bare noen faa hundre meter igjen, men dette var göy!! Og veldig deilig med litt luft i bevegelse i ansiktet.
Inngangen til oasen. Vi maatte betale litt for aa komme inn, og betalingen ble gjort fra lasteplanet.
Det var en liten, tilhörende resturant der ogsaa, som serverte eldre damer smaa margaritas og de yngre en kald öl. Noen smaa matretter hadde de ogsaa. Og mengder av mygg. Hedda og jeg skulle paa do, og da maatte vi opp en trapp litt innover i skogen. Men det kunne vi bare gi opp. Det var rett og slett umulig aa holde munn og öyne oppe mens vi gikk, saa vi maatte bare snu igjen.
Selva vannhullet var et absolutt NYDELIG sted. Helt fantastisk. Som en dröm. Krystallklart vann med akvariumsfisker i. Vi leste naar vi kom hjem at i denne elven fantes det baade chiclider og scalarer. Ellers saa vi platy og noen andre smaafisk.
Dette er postkortpent eller??
Ved oasen var det bygget et picknick-sted under tak, med hengeköyer og smaabord med tilhörende stoler og gyngestoler. Her laa folk i alle aldre (selv om det ikke var mange her) og leste bok, supet i seg en frossen drink eller bare laa og kikket paa dette vakre bildet som sprang frem rett paa utsiden av straataket.
Hedda var straalende fornöyd, og badet hele tiden. Veldig göy for ho at ho kan svömme naa, for ho padlet rundt ogsaa paa egenhaand, og kikket paa fiskene med dykkebrillene sine (og klart det maatte SVÖMMES. Selv om vannet var kanskje 60-70 cm dypt...).
Hedda padler, snorkler og flyter. Hedda over og fiskene under. Som et giga akvarium.
Picknicktaket med en flytende Max i forgrunnen. Resturanten til venstre litt innimellom trärne.
Hedda og Max i vannet.
Max gjör en av kunstnene sine. Spytte vann...
En liten, paatvunget matpause. Fortsatt med svömmebrillene paa da, klar til neste dykk. Maten var selvskreven; fisk... Makrell i tomat fra Stabburet, og fersk loff. Gikk ned paa höykant. Saa var det klart for mer bading...
Denne lille stakkaren forvillet seg opp paa leggen til Max mens han sto stille i noen sekunder for aa pröve aa finne ut hvordan han skulle greie aa klatre oss et svärt tre uten greiner, for aa faa tatt det beste bildet. Hedda fikk holde ham. En söt, liten gekko fra Nicaragua. En baby-gekko.
Ya man.
I ca fem minutter ville Hedda gjöre noe annet enn aa svömme, og da krabbet ho under taket paa en busk og lekte litt i sanda. Saa glemte ho paa vei tilbake at sanda her er saa varm at man faar brannsaar hvis man gaar paa den, saa ho maatte reddes halvveis og puttes tilbake i den kjölige oasen. Heldigvis ingen varige men..
Dette er en dusj for gjestene. Vi saa den ikke för etterpaa, saa den gang ei for oss.
Denne elven gav oasen vann. Elven i seg selv var nesten et enda mer eventyrlig syn. Den var helt uvirkelig. Det var en saann elv som man bare ser paa tegnefilm. En saann som Mowgli bader i eller Tarzan slenger seg over. Helt klar med smaa fisker i, omgitt av grönne planter og igjen; masse mygg. Det siste hörer muligens ikke hjemme i noe Mowgli-tegnefilm. Men det var saa vakkert!!
Hedda og Max snorkler i elven. De saa masse akvariefisk. Elva var stappfull av smaafisk, og ikke dyp. Strömmen var ikke striere enn at selv Hedda greide aa holde seg paa plass, og vi hadde fra för sett andre bade der, saa det var tydeligvis ikke farlig, og ikke ulovlig. Bare helt uvirkelig og veldig fantastisk. For en opplevelse!!
Trenger jeg aa kommentere mer?
Da vi gikk fra oasen fikk vi se dette ca tre kilometer unna. Tydeligvis andre som ogsaa satt pris paa det kjölige vannet og de grönne plantene.
Kiosk nummer fire.
Etter oaseopplevelsen gikk vi videre til Playa Santo Domingo, som ligger mellom de to vulkanene. Innsjöen inneholdt veldig mye vann for tiden ble det fortalt oss, saa den store stranda var ikke saa veldig innbydende, og det begynte aa bli sent og tid for kveldsmat. Like för vi kom frem til Playa Santo Domingo fant vi denne lille, sjarmerende stranda, med en tilhörende resturant tvers over landeveien. Her spiste vi en nydelig kveldsmat i veldig romantiske omstendigheter.
Resturanten. Vi satt aldri her, bare paa stranda. Vi spiste her tre ganger etterpaa.
Sa noen Kattestranda i Farris??
Det var fortsatt veldig varmt, og et nydelig syn. Utrolig at en innsjö kan väre saa stor. Den saa ut som et stort hav siden man absolutt ikke kunne se fastlandet paa denne siden av öya.
Hedda fikk bade som ho ville mens vi venta paa maten. Deilig med ferskvann!
Litt bölger var det ogsaa!
Playa Santo Domingo. Med ekstra mye vann.
Vi fortsatte langs stranda, som er den mest besökte paa öya, og som skulle i fölge boka mi, inneha de fleste hoteller og hostels paa öya.
Disse to lokale gav oss et godt tips om et forholdsvis bra og billig sted sör paa stranda.
Og disse viste oss veien...
Vi spiser frokost paa stranda "vaar". Klokka er tidoig og det er faktisk litt kaldt!
Paa dette hotellet tilbragte vi den neste natta vaar. Eller ble det to netter? Et hyggelig sted med hengeköyer over sanden (saa her var det lov til aa huske!) og privat bad og do.
Hedda vaaknet tidlig, saa vi gikk en tur ned paa stranda mens Max sov litt lenger.
Utsikten fra stranda opp paa hotellet vaart.
Hotellet.
Hengeköyesandhagen.
Og utsikten fra hotellet og ned paa stranda.
Hedda paa vei opp fra stranda og inn paa hotellomraadet.
En hageblomst.
Paa vei fra Playa Santo Domingo saa vi enda ett eksemplar (for de er mange her) av denne blaa fuglen jeg ikke husker navnet paa. Bildet er ikke saa bra, for de er sky og jeg fikk aldri komme saa närme. Men det er i hvertfall noe blaatt der, ca paa midten av bildet...
Her var det VARMT! Det kokte! En törr og stövete vei fra Playa Santo Domingo tilbake til hovedveien - den eneste asfalterte veien paa öye fant vi ut.
En kirke...
Tilbake paa kaia, denne gangen tidsnok, og paa öye - ikke paa fastlandet.
Vi tok "den andre" baaten tilbake, og denne gangen var sjöen litt mer vennlig innstilt. En fin, men litt kjedelig tur.
Og det var akkurat her det skjedde; Max ble frastjaalet passet sitt, kredittkortet og alle pengene... Ombord paa baaten maatte han betale for billettene, og tok opp lommeboka si fra det ytterste rommet i ryggsekken. Det maa noen ha lagt merke til, for da vi gikk i land her saa kjente jeg (det var jeg som bärte sekken og leide Hedda, mens Max bärte i land vogna og den grönne, store sekken) noe som liksom "nappet" i sekken, og jeg snudde meg. Men den eneste jeg saa bak meg var en mor som var opptatt av babyen sin, saa jeg tenkte at det var vel bare en bevegelse som kom av all trengselen i det alle skulle av baaten
Van med plass til ti, for å kjøre oss til grensen mellom Costa Rica og Nicaragua. Siden det allerede var midt på dagen (Ivan maatte kjöre fra Ciudad Quesada, som er 2,5 timers kjöring fra Atenas), og vi allerede hadde avtalt og kjøre innom Heredia (som ikke akkurat er på veien til grensen) for aa se paa bilen vi kan kjöpe (Lada Niva), saa bestemte vi oss for aa bare dra saa langt vi kunne i löpet av denne dagen, sove, og saa krysse grensen dagen etter istedet for aa stresse over samme dag.Lada'en var fin den, til aa väre en eldre bil (1980). Röd med fire hjul. Den har värt eid av denne bilmekanikeren de ti siste aarene, og i fölge han selv saa har den aldri streiket noen gang. Han
hadde dog lovet aa fikse to ting som han visste var galt för vi evt. kjöpte den, og det var laasen i bakdöra + noe med girkassa. Ivan er ogsaa bilmekaniker, og denne Niva-eieren er hans familie, saa vi maa bare stole paa hva de sier. Ivan er jo tross alt Max sin venn, men man vet aldri. En ting er i allefall sikkert, og det er at det er mindre sannsynlig aa bli lurt av disse menneskene enn noen man ikke har noen som helst relasjoner til.Hedda lot tiden fly med aa tegne, höre paa disc man og klistre klistremerker. Her har ho selv tatt bilde av sin egen bok etter endt operasjon klistremerke.
Max satt foran sammen med Ivan og skravlet selvfölgelig höll i hue paa han. Som paa sin side ikke saa ut til aa väre särlig plaga av det... Det var tre eller fire aar siden de hadde sett hverandre, saa de hadde nok mye aa snakke om. Paa spansk... Ivan spurte masse om Norge, og Max snakket i vei.
Etterhvert ville Hedda slappe av, og ettersom vi hadde bil med mange ledige sofaer saa kunne ho fint breie seg hvor ho ville. Her har ho plassert seg paa bakerste benk med haandkle som dyne og Latin Amerikansk musikk i disc man. Fullt bestemt paa aa sove. Men det var ikke saa lett nei.
Det humpet og dumpet nedover og oppover. Noen veier er utbygde motorveier mens andre er svingete landeveier. Det er ca 6 timers effektiv kjöring fra San Jose til grensa, men vi maatte selvfölgelig stoppe underveis. Paa bildet kan man faa et inntrykk av hvor god plass vi hadde i dette snodige huset som rullet oss närmere reisemaalet.
Vi stoppet etter ca 2,5 time, paa en resturant som Robert og Lela hadde spist paa noen dager i forveien. Den laa langs veien, rett för en elv, saa den var ikke vanskelig aa finne. Vi var de eneste gjestene bortsett fra noen mygger og alle mangoene som tidvis fant det for godt aa ramle ned mellom bordene. Noen ramlet sikkert PAA bordene ogsaa fra tid til annen, men vi slapp heldigvis aa oppleve det. Vi gikk derfra tre mangoer rikere, og med velfylte mager. Det var dessuten her vi fant ut at ett glass vin koster det dobbelte av 1 liter öl.
Hedda, Max og Ivan venter paa maten.
Det var et veldig fint lys ute mens vi satt og spiste. Sola gikk ned for kl var seks. Da er det leggetid for sola i Costa Rica etter hardt UVA og UVB arbeid fra kl 05.
Vi endte opp i La Cruz for natten. En by bare faa kilometer fra grensen. La Cruz ligger paa toppen av et lite fjell, og det merktes godt paa vinden. Jeg trodde Santo Domingo var kald og forblaast jeg, men dette tok jammen kaka. Flott utsikt mot havet var det da. Jeg var ikke engang klar over at vi var saa när havet jeg. Men det var vi.
Morgene etter vaaknet Hedda tidlig, tidlig. Ho hadde "lagt seg" til nesten vanlig tid, da ho sovnet paa fanget mitt i bilen ca kl 20. Max bärte ho inn paa hotellet som vi fant ved hjelp av min Lonely Planet bok om aa reise i Latin Amerika. En bok som har värt som en bibel for oss. De hadde ledige rom til en billig penge. Ingen luksus, men vel og bra nok for oss som bare skulle sove og reise videre.
Bildet er tatt tidlig paa morgenen etter, da Hedda og jeg ruslet en tur ut for aa ta bilder mens Max prövde aa faa sovet en halvtime til.
Svömmebasseng hadde de ogsaa. OK, men litt mökkete ved närmere ettersyn. Vi skulle jo ikke bruke det, saa ingen energi ble bortkastet paa aa undres over mökka paa bunnen.
Rommet vaart var döra helt til venstre av dörene paa bildet.
Da vi dro maatte vi stoppe opp og höre etter hvem som ropte etter oss, for det kunne höres en skarp stemme fra ingensteds, som helt tydelig ropte "Hola!" og "Bonita!". Först trodde vi det var et barn, for det var en lys, skarp stemme, men det viste seg aa väre denne frökna som satt og ropte fra pinnen sin bak hekken. Ho tidde fint stille da vi kom närmere, men fortsatte aa rope saa fort vi gikk igjen.
Paa busstasjonen I La Cruz fikk vi skyss med et par karer som ogsaa skulle til grensa. Det var 6-7 km aa kjöre, og vi betalte ikke stort. Neste buss gikk ikke för om en time, saa vi var glad for tilbudet. Greit aa ikke kaste bort tid paa aa vente hvis man kan sitte paa med en ströken Porche vel?
Vel ferdig med utstempling paa den Costa Ricanske siden av grensen maatte vi gaa for egen maskin ca 1 km over til Nicaragua, hvor vi enda en gang maatte stemples og sjekkes ca en million ganger. Men det var enda svalt for kl var kanskje bare rundt 08.
Max i stemplingskö. Jeg hadde baade lest og hört skrekkhistorier om lange köer og sene stemplere, men dette gikk over all forventning. For aa komme ut av Costa Rica sto vi vel i kö i ca fem minutter, etter aa ha fyllt ut et skjema med all den samme informasjonen som staar aa lese i passet. Höyst nödvendig. Jada. Saa ble det sjekket en tre-fire ganger paa vei mot Nicaragua at vi hadde stempel, av feite politimenn paa plaststoler langs veien. Saa sto vi vel i kö her paa bildet i ca ti minutter, for aa betale inngangs-
billetten til Nicaragua (7 USD per pers) og faa
nytt stempel. Som igjen ble sjekket en tre-fire ganger för vi kunne krysse grensa. Det var ikke saa lett aa se naar vi egentlig var igjennom, men vi fikk öye paa en falmet banner som önsket oss velkommen over oss et sted paa veien. Da regnet vi med at vi hadde kommet oss lovlig over paa den andre siden av grensa. Mon tro hvor vi befant oss mens vi vandret den ene kilometeren i mellom disse to landa....
Paa andre siden fikk vi plass paa en buss til Rivas. Vi maatte reise til Rivas for aa komme til San Jorge, hvor fergen til Ometepe gikk fra. Men turen fra grensa til Rivas er ikke saa lang. Kanskje 45 minutter. Og det var selvfölgelig interessant aa se hvordan alt plutselig forandret seg saa fort man kom over til Nicaragua, med tanke paa standard först og fremst. Her var det ingen moderne busser nei. Bare saanne gamle og veldig sjarmerende busser fra lenge för noen av oss ble födt. Men de er luftige og gode, og fulle av lokale folk som enten er paa vei til jobb, skal paa besök til familie for aa spise mer sukker og bli enda feitere, eller bare rett og slett folk som oss, som reiser.
Bussen var temmelig full paa slutten, men vi hadde seter alle sammen, og alle vinduene var aapne. Bussen tutet og humpet, og vi drakk vann og kikket ut paa de smaa, falleferdige husa langs veien, og alle hestene som plutselig dukket opp, baade med og uten ryttere.
Hedda nyter lufta fra vinduet. Det er varmt, enda klokka er enda ung.
Paa fergeleiet i San Jorge. Vi skulle ta baaten kl 10, saa vi spiste litt först paa en resturant / cafe like ved brygga. Han som jobbet der sa at denne fergen aldri gikk för kl 10:15, saa det var ikke noe grunn til aa stresse, for vi hadde litt daarlig tid til aa spise opp maten vaar der vi satt. Derfor tok vi det med ro, og kl 10:03 tenker jeg gikk vi ut paa brygga med billetten i handa, spente paa hvordan denne baaten som skulle frakte oss over til verdens störste ferskvannsöy, kom til aa se ut.
Butikken som solgte billettene.
Hedda drikker juice paa resturanten. Det er naa veldig varmt ute. Mye varmere enn hjemme i Atenas.
Paa vei ut paa brygga, mot baaten vi trodde skulle ta oss over. Bare for aa finne ut at baaten som egentlig skulle ta oss med, den hadde gaatt. Presis kl 10. Flott. Vi ble ikke overrasket, og mannen paa resturanten fikk saa hatten passa. Spesielt etter at Max fant ut at vi ikke fikk bruke den samme billetten paa neste baat, fordi det var da et annet selskap som kjörte. Brillefint.
Denne stakkaren saa ogsaa ut som han hadde blitt litt skuffet. Han hadde nok dratt tunge kurver med frukt ut paa kaia. Hestene er grusomt tynne her. Og det er varmt.
For aa faa tiden til aa gaa gikk vi tur paa stranda ved kaia. Herfra kan man se Ometepe veldig godt som den vulkanöye den er. Den eldste og minste vulkanen er 1310 m höy, og den störste er 1657 m. Den störste hadde utbrudd i oktober 2008, men ikke noe stort. Litt aske og en röyksky var alt den klarte aa hoste opp. Begge vulkanene kan inspiseres helt fra bunn til topp, og det tar ca 8 timer aa gaa opp og ned den störste.
Stranda i seg selv var ikke saa veldig fin. Det var helt klart ingen badestrand hvor turister nöt varmen og livet, men heller en strand hvor folk har bosatt seg. Noen drev smaa barer, andre hadde en hest og noen höner ruslende rundt.
Ofte saa vi plasser som var dekket av bare et straatak med sanda som gulv. Vi antok at dette muligens kunne väre smaa "campingplasser" for backpackere som vil sove i hengeköye under en myggnetting. I Nicaragua er det mange som overnatter saann, og det er sikkert en fin butikk for de som bor der.
Smaa baater laa aa ventet taalmodig paa at garnet i vannet skulle bli fullt, slik at de kunne bli rodd ut for aa hente dagens fangst. Mange her lever av fiske. Baaten til venstre var hugget ut av en trestamme.
Hedda var glad for aa kunne grave litt i sanda igjen. Ho laget smaa slott og basseng bortover stranda, og samlet paa steiner og noen faa ferskvannskjell.
De svarte, mystiske, store, seilende fuglene som ofte sees paa himmelen i mellom Amerika er ikke mer mystiske enn at de jakter dödt kjött og kaller gribber. De er overalt og er paa störrelse med en stor hauk.
Dette er en hvit trane. Det kan ikke sees paa bildet, men de har laaang, laaang hals og lange bein. En giraff-fugl.
Et typisk syn paa stranda; et hus, et tak uten gulv, en hest og en tralle. Og masse klesvask.
Da vi gikk fra stranda igjen fant vi disse barna og hesten deres. Den störste jenta (ikke paa bildet) som tydeligvis hadde ansvaret for de andre barna og hesten, fortalte at de ikke hadde bil (og at det var helt vanlig), saa de hadde denne hesten og tralla. Naa skulle de avsted for aa hente noen planker. Hedda fikk sitte oppi tralla sammen med de andre barna, som stirret paa ho saa öynene nesten ramlet ut.
Max maatte innom en av barene og kjöpe seg en kald öl. Sola ble for varm.
Denne hesten var ogsaa paa spasertur paa stranda. Gud vet hvem som eide den. Men det er helt vanlig tydeligvis, baade her og i Costa Rica, aa se baade store og smaa dyr rusle löse omkring. I Norge blir det jo sväre oppslag i nasjonale aviser hvis en hest kommer lös...
Vi pröver igjen... Denne gangen kom vi til kaia fem mintter for tidlig istedet for fem minutter for sent. Det hjalp det, og vi fikk plass paa dekk paa baaten som skulle ta oss over til Ometepe. Er ikke bussen fin? Drössevis av de baade i Nicaragua og i Costa Rica.
Baaten vi skulle reise med var baade en passasjerbaat og en lastebaat. Den fraktet oss, noen mennesker til og masse frukt. Dette var visst en av de minste baatene som gikk ut til öya, og var ikke aa anbefale hvis man blir lett sjösyk eller hvis man skulle reise over sent paa dagen. Naa var kl 12:30, og jeg blir veldig lett sjösyk.... Den andre baaten som gaar - den vi egentlig skulle tatt, er ogsaa liten. I tillegg gaar det en större ferge over, som ogsaa tar med seg biler.
Noen av fruktkurvene som skulle bli med.
Vi forbereder oss paa en huskete tur. Max binder fast bagasjen vaar, slik alt annet er bunnet fast paa dekk.
Og Hedda fikk plass i en tom fruktkurv... Jeg fant ut at det maatte väre bedre enn aa ha ho paa benken hvis det skulle komme til aa bölge fält. Selvfölgelig var det stor stas aa faa sitte i en saa svär kurv og leke appelsin!
Det husket fält, som forventet, men alt gikk bra. Ingen ble sjösyke (utrolig nok!) og ingen ramla over bord. Rent moro var det!
Helt inntil öya var det bygget tre smaa "vaskerier". Under her sto damene og vaska klär i ferskvannet.
Og hestene gikk löse her ogsaa gitt! Men med langt bedre tilgang til mat enn ved kaia paa fastlandet, her med grass og deilig vann.
Ved "inngangen" til byen Moyogalpa var det laget til en fontene som skulle vise öyas formasjon med de to vulkanene som blikkfanger selvfölgelig, i og med at dette er en öy som ene og alene oppsto fra vulkanutbrudd fra disse to eventyrfjella. Det var daarlig med vann i fontena, til Heddas store glede, for da kunne ho jo faktisk GAA oppi og klatre paa vulkanene!!
Etter en pause med kald drikke fant vi en buss som kunne kjöre oss til den andre siden av den store vulkanen. Det var en full buss, og det var veldig varmt. Men Hedda var som vanlig i storhumör, og bare satt og tullet og röret paa bussen. Turen tok ca 40 minutter.
Ääääää!!! Han har HAAR paa brystet!!!
Et vakkert syn denne store vulkanen. I boka mi er Ometepe beskrevet som en öy som bare hörer hjemme i eventyr og sagn. Det stemte nok ganske bra.
Tullebötta.
En vanlig vei paa Ometepe. Her kjörer det biler, busser og sykler, og her gaar det hunder, höner og griser rundt og smaaspiser og lager dyrelyder. Koselig, varmt og veldig stövete.
Vaart förste overnattingssted var et hostel som laa rett utenfor sentrum, og som vi ble anbefalt av noen Max spurte utenfor en butikk. Hedda liker hengeköyer, men de var nok kanskje ikke beregnet paa barn som vil huske i de, for de hang over et gulv som var flislagt, og som ville värt ganske vondt aa ramle ned paa. Derfor ble det lagt inn huskeforbud, og geipen datt litt pga av det.
Det var lite, koselig og veldig "lokalt" dette hostellet, med gyngestoler, hengeköyer og en liten resturant.
Vi kom saa vidt i snakk med et par fra Nederland paa bussen til denne byen, for de gikk av midt i ingenmannsland, akkurat som vi. Men vi skilte lag rett etterpaa. Overraskelsen var derfor stor da vi bumpet rett paa dem her paa hostellet, hvor de ogsaa hadde funnet for godt aa komme, pga en anbefaling de hadde faatt av noen som hadde sovet her tidligere, og som anbefalte baade maten og stedet.
Rommet vi fikk tildelt var vel saa som saa. Sengene hadde sett nedre dager for veldig lenge siden, og rommet var lite, mörkt og varmt. Mye mygg var det paa öya ogsaa, saa jeg hang opp nettingen, men det ble helt uutholdelig varmt under der utpaa natta, og Hedda vaaknet og skrek saa lenge fordi ho var varm, at jeg tok hele nettet ned igjen.
Langbordet paa resturanten. Vi spiste en middag der, og frokost. Frokosten var alle tiders!
Doene (ingen rom hadde private doer eller dusjer) og dusjene bak de blaa dörene til höyre.
Vaskeriet i bakgaarden, og kjökkenet litt lenger bak i bakgaarden..
Vasken var ren og pen bestandig, og den gula vannbötta var aldri tom saa lenge vi var der. Og det var jo ikke saa lenge.... (en natt). Morsomt aa staa ute og pusse tennene selvfölgelig, og spytte i grasset.
Et kart over öya. Den störste firkanten paa den överste delen av öye er byen vi sov i denne natten. Den minste firkanten er havnebyen.
Vi spiser deilig frokost med stekt egg, skinke, grönnsaker, toast og sväre fruktfat.
Inngangen til hostel Oritz, sett fra eierens hage, hvilken man maatte gaa igjennom for aa komme inn.
Enda en vei. Dette er vel dagen etter tror jeg, mens vi er paa vei til et vannhull, - en oase, ca 6 km unna byen vi bodde i. Det er varmt...
... saa vi maa stoppe ganske ofte for aa kjöpe vann. Det er deilig aa ha kaldt vann, saa vi kjöpte en flaske paa 1,5 liter hver gang, og stoppet heller ofte.
Som jeg skrev för saa har ikke alle biler her. Det ser ut til at hest er et billig fremkomstmiddel som de fleste har raad til, og de bruker hestene til alt. Her mötes to karer som kjenner hverandre, til en prat langs veien.
Av og til kjöpte vi en Nicaragua-is til Hedda, saa ho kunne kjöle seg ned med den i vogna. Bortsett fra is saa drakk ho selvfölgelig mengder av vann og juice, og ho satt hele tiden under taket i vognet, med solhatt paa. Det bare maa man her. Sola er knallsterk.
Kiosk nummer to. Vann og bananer.
Og en pause midt paa med en kald öl i skyggen. Det gjorde godt. Det var veldig mye mygg overalt, og jeg var det utvalgte offer denne ferien. Jeg endte opp med rundt 25 stikk paa leggene, mens Max ikke hadde noen og Hedda hadde kanskje ett.
Vi närmer oss oasen i skogen. Sväre trär av ymse slag langs veien var artig aa se. Mange store mangoträr overalt, og vedlig mye mygg.
Ser nesten ut som om vulkanen har et lite utbrudd her, med den hvite skya paa toppen... Men det hadde den altsaa ikke. Toppen var stort sett skylagt frem til kl 14. Da tittet den fram og var helt synlig resten av dagen og kvelden.
Den siste biten av veien fikk vi haik (de stoppet uten av vi gjorde tegn til aa ville ha haik) med en lastebil. Dette har värt Heddas dröm lenge; aa faa sitte paa lasteplanet. Ho har sett mange barn bli fraktet paa denne maaten, og har alltid hatt lyst til aa pröve.
Veien var humplete og det var bare noen faa hundre meter igjen, men dette var göy!! Og veldig deilig med litt luft i bevegelse i ansiktet.
Inngangen til oasen. Vi maatte betale litt for aa komme inn, og betalingen ble gjort fra lasteplanet.
Det var en liten, tilhörende resturant der ogsaa, som serverte eldre damer smaa margaritas og de yngre en kald öl. Noen smaa matretter hadde de ogsaa. Og mengder av mygg. Hedda og jeg skulle paa do, og da maatte vi opp en trapp litt innover i skogen. Men det kunne vi bare gi opp. Det var rett og slett umulig aa holde munn og öyne oppe mens vi gikk, saa vi maatte bare snu igjen.
Selva vannhullet var et absolutt NYDELIG sted. Helt fantastisk. Som en dröm. Krystallklart vann med akvariumsfisker i. Vi leste naar vi kom hjem at i denne elven fantes det baade chiclider og scalarer. Ellers saa vi platy og noen andre smaafisk.
Dette er postkortpent eller??
Ved oasen var det bygget et picknick-sted under tak, med hengeköyer og smaabord med tilhörende stoler og gyngestoler. Her laa folk i alle aldre (selv om det ikke var mange her) og leste bok, supet i seg en frossen drink eller bare laa og kikket paa dette vakre bildet som sprang frem rett paa utsiden av straataket.
Hedda var straalende fornöyd, og badet hele tiden. Veldig göy for ho at ho kan svömme naa, for ho padlet rundt ogsaa paa egenhaand, og kikket paa fiskene med dykkebrillene sine (og klart det maatte SVÖMMES. Selv om vannet var kanskje 60-70 cm dypt...).
Hedda padler, snorkler og flyter. Hedda over og fiskene under. Som et giga akvarium.
Picknicktaket med en flytende Max i forgrunnen. Resturanten til venstre litt innimellom trärne.
Hedda og Max i vannet.
Max gjör en av kunstnene sine. Spytte vann...
En liten, paatvunget matpause. Fortsatt med svömmebrillene paa da, klar til neste dykk. Maten var selvskreven; fisk... Makrell i tomat fra Stabburet, og fersk loff. Gikk ned paa höykant. Saa var det klart for mer bading...
Denne lille stakkaren forvillet seg opp paa leggen til Max mens han sto stille i noen sekunder for aa pröve aa finne ut hvordan han skulle greie aa klatre oss et svärt tre uten greiner, for aa faa tatt det beste bildet. Hedda fikk holde ham. En söt, liten gekko fra Nicaragua. En baby-gekko.
Ya man.
I ca fem minutter ville Hedda gjöre noe annet enn aa svömme, og da krabbet ho under taket paa en busk og lekte litt i sanda. Saa glemte ho paa vei tilbake at sanda her er saa varm at man faar brannsaar hvis man gaar paa den, saa ho maatte reddes halvveis og puttes tilbake i den kjölige oasen. Heldigvis ingen varige men..
Dette er en dusj for gjestene. Vi saa den ikke för etterpaa, saa den gang ei for oss.
Denne elven gav oasen vann. Elven i seg selv var nesten et enda mer eventyrlig syn. Den var helt uvirkelig. Det var en saann elv som man bare ser paa tegnefilm. En saann som Mowgli bader i eller Tarzan slenger seg over. Helt klar med smaa fisker i, omgitt av grönne planter og igjen; masse mygg. Det siste hörer muligens ikke hjemme i noe Mowgli-tegnefilm. Men det var saa vakkert!!
Hedda og Max snorkler i elven. De saa masse akvariefisk. Elva var stappfull av smaafisk, og ikke dyp. Strömmen var ikke striere enn at selv Hedda greide aa holde seg paa plass, og vi hadde fra för sett andre bade der, saa det var tydeligvis ikke farlig, og ikke ulovlig. Bare helt uvirkelig og veldig fantastisk. For en opplevelse!!
Trenger jeg aa kommentere mer?
Da vi gikk fra oasen fikk vi se dette ca tre kilometer unna. Tydeligvis andre som ogsaa satt pris paa det kjölige vannet og de grönne plantene.
Kiosk nummer fire.
Etter oaseopplevelsen gikk vi videre til Playa Santo Domingo, som ligger mellom de to vulkanene. Innsjöen inneholdt veldig mye vann for tiden ble det fortalt oss, saa den store stranda var ikke saa veldig innbydende, og det begynte aa bli sent og tid for kveldsmat. Like för vi kom frem til Playa Santo Domingo fant vi denne lille, sjarmerende stranda, med en tilhörende resturant tvers over landeveien. Her spiste vi en nydelig kveldsmat i veldig romantiske omstendigheter.
Resturanten. Vi satt aldri her, bare paa stranda. Vi spiste her tre ganger etterpaa.
Sa noen Kattestranda i Farris??
Det var fortsatt veldig varmt, og et nydelig syn. Utrolig at en innsjö kan väre saa stor. Den saa ut som et stort hav siden man absolutt ikke kunne se fastlandet paa denne siden av öya.
Hedda fikk bade som ho ville mens vi venta paa maten. Deilig med ferskvann!
Litt bölger var det ogsaa!
Playa Santo Domingo. Med ekstra mye vann.
Vi fortsatte langs stranda, som er den mest besökte paa öya, og som skulle i fölge boka mi, inneha de fleste hoteller og hostels paa öya.
Disse to lokale gav oss et godt tips om et forholdsvis bra og billig sted sör paa stranda.
Og disse viste oss veien...
Vi spiser frokost paa stranda "vaar". Klokka er tidoig og det er faktisk litt kaldt!
Paa dette hotellet tilbragte vi den neste natta vaar. Eller ble det to netter? Et hyggelig sted med hengeköyer over sanden (saa her var det lov til aa huske!) og privat bad og do.
Hedda vaaknet tidlig, saa vi gikk en tur ned paa stranda mens Max sov litt lenger.
Utsikten fra stranda opp paa hotellet vaart.
Hotellet.
Hengeköyesandhagen.
Og utsikten fra hotellet og ned paa stranda.
Hedda paa vei opp fra stranda og inn paa hotellomraadet.
En hageblomst.
Paa vei fra Playa Santo Domingo saa vi enda ett eksemplar (for de er mange her) av denne blaa fuglen jeg ikke husker navnet paa. Bildet er ikke saa bra, for de er sky og jeg fikk aldri komme saa närme. Men det er i hvertfall noe blaatt der, ca paa midten av bildet...
Her var det VARMT! Det kokte! En törr og stövete vei fra Playa Santo Domingo tilbake til hovedveien - den eneste asfalterte veien paa öye fant vi ut.
En kirke...
Tilbake paa kaia, denne gangen tidsnok, og paa öye - ikke paa fastlandet.
Vi tok "den andre" baaten tilbake, og denne gangen var sjöen litt mer vennlig innstilt. En fin, men litt kjedelig tur.
Og det var akkurat her det skjedde; Max ble frastjaalet passet sitt, kredittkortet og alle pengene... Ombord paa baaten maatte han betale for billettene, og tok opp lommeboka si fra det ytterste rommet i ryggsekken. Det maa noen ha lagt merke til, for da vi gikk i land her saa kjente jeg (det var jeg som bärte sekken og leide Hedda, mens Max bärte i land vogna og den grönne, store sekken) noe som liksom "nappet" i sekken, og jeg snudde meg. Men den eneste jeg saa bak meg var en mor som var opptatt av babyen sin, saa jeg tenkte at det var vel bare en bevegelse som kom av all trengselen i det alle skulle av baaten
samtidig, saa jeg tenkte ikke mer paa det. Men da vi skulle betale for sandwichene vi hadde spist paa en italiensk resturant paa andre siden av kaia etterpaa saa skjönte vi det. Noen hadde rett og slett aapnet sekken og tatt ut baade den lille veska Max hadde passet og pengene sine i, og lommeboka hans med kredittkortet og sertifikatet. Mobilen min laa i samme lomme, men den hadde de ikke tatt. Heldigvis hadde jeg valgt aa oppbevare passene til Hedda og meg selv i en egen liten "perm" nederst i det store rommet i sekken, saa vi hadde alt vaart paa plass.
Saa, hva gjör man?? Man pröver aa ringe ambassaden. Men den tyske ambassaden i Managua holder selvfölgelig stengt paa en fredags kveld, og lördag og söndag er ikke heller arbeidsdag for en ambassadör i Nicaragua. Max lykkes til slutt aa stenge kredittkortet sitt, noe vi fant ut dagen etterpaa var bare tull aa gjöre, fordi det kredittkortet han stengte befant seg fortsatt i Atenas, og det kortet han skulle ha stengt lot seg ikke stenge...
Ogsaa maatte tyveriet politianmeldes hos en gigasvär politimann som slo ihjel tiden med aa se (og höre!!) paa MTV. Og han visste nok ikke hvordan han skrudde ned lyden paa diskoteket sitt, for han gjorde i hvertfall ingen tegn til interesse hva vaar hörsel angikk. Det tok han vel en og en halv time aa maskinskrive ti linjer med informasjon, og vi forlot aastedet med et ark med stempel paa.
Siden det var blitt sent og ambassaden hadde stengt hele helgen fant vi ut at vi like saa godt kunne ta turen til the Pacific coast, og den mest utbygde turiststranda i Nicaragua, nemlig San Juan del Sur. Vi tok rett og slett en taxi, for naa var vi slitne etter alt surret og ventinga. Det var mörkt, og vi ble kjört rett til et hostel som var beskrevet i boka mi som et rent og pent sted som ikke lenger var saa billig som det en gang var... Et ok sted, og vi leide et rom med to enkle senger for 22 usd per natt.
De hadde vaske-klär-muligheter der ogsaa, og det var deilig, for vi hadde ikke pakket saa mange klär for de tre dagene vi hadde planlagt aa väre borte, saa alle var mökkete.
Hedda gikk i gang med trusevasken med en gang. Masse energi og stor vaske-iver. Stilig aa vaske klär paa "gamlemaaten"!
Rene ble de ogsaa! Klärne...
Stranda i San Juan del Sur. La playa. En helt ok strand, hadde det ikke värt for all vinden som blaaste rundt örene vaare. Den siste dagen blaaste hele vogna med sekken og alt rett paa havet. Vi sprang rundt i bölgan blaa og lette etter haandklär, spader, bötte, kjolen min etc. Ogsaa fikk vi alltid mengder av sand i öynene. Man kunne ikke legge seg ned her. Men ettersom det heller ikke er et behov naar man er paa stranda med Hedda, saa ble det heller mange sandslott og en svär samling med kreps i bötta.
Bölgene var ok, selv om de bretta ganske kraftig av og til. Men vi passet paa aa enten väre helt paa grunna, eller utenfor der bölgene bretta. Joda, vi HAR lärt fra episoden i Manuel Antonio.
Paa hverdagene er de ikke mange folk paa strendene her, som i Costa Rica. Men vi var her ogsaa paa en söndag, og det var gruuuusomt! Masse selgere og mange lokale, fulle mennesker som hele tiden plystret paa Hedda og meg, kommenterte frekt baade ditt og datt, "hjalp" Hedda med aa plukke skjell etc. Max sprang rundt aa jaget vekk ekle mannfolk hele oppholdet vi hadde der den dagen, som en ekte bodygard. Og jeg har aldri sett han saa irritert för faktisk, som naar de bare kom tilbake og tilbake. Fysj.
Hedda og Max i full firsprang ut i vannet.
Hedda koset seg veldig i vannkanten. Ho samlet mange smaa krepser som kom opp til overflaten i sanden med bölgene, og som raskt forsökte aa grave seg ned naar vannet var borte. Men da kom rovdyret Hedda med den lille, blaa bötta si...
I vannkanten var ikke bölgene saa sterke og ingen sand som blaaste.
Hver kveld spiste vi paa den samme resturanten. De hadde veldig god mat der, og solnedgangen var fantastisk.
Litt kjedelig aa vente paa maten kanskje, men det var verdt det.
En kveld kom det selebert besök i form av noen lokale musikere som underholdt. Som man kan se paa bildet var det et veldig interessert solopublikum til stede, og det maatte jo bare ende opp saann:
Hedda ble selvfölgelig inkludert i konserten, slik som ho alltid blir inkludert hvis noen underholder. Ho har en egen evne til aa bli lagt merke til den jenta.
Se hva vi fant paa veggen en kvelv vi skulle pusse tennene!! Hedda og jeg var alene paa badet da vi plutselig fikk se denne bittebittelille, beskjedene, aattebeinte skapningen paa str med en svär haand. Den satt ganske saa stille, og det gjorde vi ogsaa! Max kom flagrende da vi ropte paa han med om mulig en smule annerledes stemme enn vi ville gjort hvis dette var en ordinär edderkopp.
Marie sa til meg at ho er livredd alt som kan krype og gaa som er mindre enn ti cm.. Da er det jo godt at denne i hvertfall til naa innehar rekorden paa i hvertfall tolv-tretten cm! Vakker??
Her har vi flyttet. Vi fant et annet hostel bare litt lenger ned i gata, for halve prisen, og med mye större leilighet. Faktisk en svär leilighet. To store senger, eget kjökken, bad og oppholdsrom. Alt for 15 usd per natt. Paa bildet spiser vi formiddagsmat utenfor inngangen, med kokt egg og bröd.
Inngangen til Hospedaje el Delfin.
Strandpromenaden til Playa San Juan del Sur. Det er hovedgata med tilhörende isbarer, andre barer, resturanter og butikker som gaar langs stranda. Vi bodde ca 200 m fra sanda.
En ny dag paa stranda. Forblaast, men nydelig med sand mellom tärne.
Et av mine favorittbilder.
Max maatte de to siste dagene ta bussen til hovedstaden Managua for aa ordne seg nytt pass, saa Hedda og jeg brukte noen timer paa stranda för han kom tilbake. Ogsaa handla vi i souvenirbutikker! Jenteshopping! Moro.
Mandag fikk ikke Max passet sitt, men ambassaden i Managua var i kontakt med ambassaden i Tyskland, og noen viktige mennesker i Erfurt. Tirsdag tok han igjen 05-bussen (to timers tur hver vei) for aa se om passet kanskje kunne väre ferdig, og det var det!! Vi visste ikke det da han dro, men da han kom hjem og fortalte det saa bare pakket vi og dro med bussen til Rivas, for aa pröve aa naa grensen för det ble mörkt. Vi hadde en lang reise foran oss.
Sand og vann er moro. Vi laget basseng den siste dagen, da alt vi eide ble tatt av bölgene. Selvfölgelig forsvant bassenget ogsaa.
Det var stor jubel da litt vann fant veien opp til bassenget innimellom. Vi hadde sand absolutt overalt!
Den nye og siste leiligheten vaar. Det som sees i det neste rommet er resepsjonen, ikke vaar leilighet.
Paa bussen hjemover. Vi reiste fra grensa rundt kl 17:30, og bestemte oss for aa bare reise helt hjem, da reisen fra grensen til en by ca 15 km fra Atenas skulle ta ca fire timer inkludert ett stopp. Det stemte, og vi hoppet av bussen i en by kalt La Palmeras. Derfra tok vi en taxi hjem, og var hjemme kl 22:45. Hedda sovnet i bussen, sov hele taxituren, og sov fortsatt mens jeg bärte ho inn i senga si.
Godt aa väre hjemme. Ale med pass, dog med litt mindre penger, men med en veldig, veldig fin ferie aa leve paa!
Saa, hva gjör man?? Man pröver aa ringe ambassaden. Men den tyske ambassaden i Managua holder selvfölgelig stengt paa en fredags kveld, og lördag og söndag er ikke heller arbeidsdag for en ambassadör i Nicaragua. Max lykkes til slutt aa stenge kredittkortet sitt, noe vi fant ut dagen etterpaa var bare tull aa gjöre, fordi det kredittkortet han stengte befant seg fortsatt i Atenas, og det kortet han skulle ha stengt lot seg ikke stenge...
Ogsaa maatte tyveriet politianmeldes hos en gigasvär politimann som slo ihjel tiden med aa se (og höre!!) paa MTV. Og han visste nok ikke hvordan han skrudde ned lyden paa diskoteket sitt, for han gjorde i hvertfall ingen tegn til interesse hva vaar hörsel angikk. Det tok han vel en og en halv time aa maskinskrive ti linjer med informasjon, og vi forlot aastedet med et ark med stempel paa.
Siden det var blitt sent og ambassaden hadde stengt hele helgen fant vi ut at vi like saa godt kunne ta turen til the Pacific coast, og den mest utbygde turiststranda i Nicaragua, nemlig San Juan del Sur. Vi tok rett og slett en taxi, for naa var vi slitne etter alt surret og ventinga. Det var mörkt, og vi ble kjört rett til et hostel som var beskrevet i boka mi som et rent og pent sted som ikke lenger var saa billig som det en gang var... Et ok sted, og vi leide et rom med to enkle senger for 22 usd per natt.
De hadde vaske-klär-muligheter der ogsaa, og det var deilig, for vi hadde ikke pakket saa mange klär for de tre dagene vi hadde planlagt aa väre borte, saa alle var mökkete.
Hedda gikk i gang med trusevasken med en gang. Masse energi og stor vaske-iver. Stilig aa vaske klär paa "gamlemaaten"!
Rene ble de ogsaa! Klärne...
Stranda i San Juan del Sur. La playa. En helt ok strand, hadde det ikke värt for all vinden som blaaste rundt örene vaare. Den siste dagen blaaste hele vogna med sekken og alt rett paa havet. Vi sprang rundt i bölgan blaa og lette etter haandklär, spader, bötte, kjolen min etc. Ogsaa fikk vi alltid mengder av sand i öynene. Man kunne ikke legge seg ned her. Men ettersom det heller ikke er et behov naar man er paa stranda med Hedda, saa ble det heller mange sandslott og en svär samling med kreps i bötta.
Bölgene var ok, selv om de bretta ganske kraftig av og til. Men vi passet paa aa enten väre helt paa grunna, eller utenfor der bölgene bretta. Joda, vi HAR lärt fra episoden i Manuel Antonio.
Paa hverdagene er de ikke mange folk paa strendene her, som i Costa Rica. Men vi var her ogsaa paa en söndag, og det var gruuuusomt! Masse selgere og mange lokale, fulle mennesker som hele tiden plystret paa Hedda og meg, kommenterte frekt baade ditt og datt, "hjalp" Hedda med aa plukke skjell etc. Max sprang rundt aa jaget vekk ekle mannfolk hele oppholdet vi hadde der den dagen, som en ekte bodygard. Og jeg har aldri sett han saa irritert för faktisk, som naar de bare kom tilbake og tilbake. Fysj.
Hedda og Max i full firsprang ut i vannet.
Hedda koset seg veldig i vannkanten. Ho samlet mange smaa krepser som kom opp til overflaten i sanden med bölgene, og som raskt forsökte aa grave seg ned naar vannet var borte. Men da kom rovdyret Hedda med den lille, blaa bötta si...
I vannkanten var ikke bölgene saa sterke og ingen sand som blaaste.
Hver kveld spiste vi paa den samme resturanten. De hadde veldig god mat der, og solnedgangen var fantastisk.
Litt kjedelig aa vente paa maten kanskje, men det var verdt det.
En kveld kom det selebert besök i form av noen lokale musikere som underholdt. Som man kan se paa bildet var det et veldig interessert solopublikum til stede, og det maatte jo bare ende opp saann:
Hedda ble selvfölgelig inkludert i konserten, slik som ho alltid blir inkludert hvis noen underholder. Ho har en egen evne til aa bli lagt merke til den jenta.
Se hva vi fant paa veggen en kvelv vi skulle pusse tennene!! Hedda og jeg var alene paa badet da vi plutselig fikk se denne bittebittelille, beskjedene, aattebeinte skapningen paa str med en svär haand. Den satt ganske saa stille, og det gjorde vi ogsaa! Max kom flagrende da vi ropte paa han med om mulig en smule annerledes stemme enn vi ville gjort hvis dette var en ordinär edderkopp.
Marie sa til meg at ho er livredd alt som kan krype og gaa som er mindre enn ti cm.. Da er det jo godt at denne i hvertfall til naa innehar rekorden paa i hvertfall tolv-tretten cm! Vakker??
Her har vi flyttet. Vi fant et annet hostel bare litt lenger ned i gata, for halve prisen, og med mye större leilighet. Faktisk en svär leilighet. To store senger, eget kjökken, bad og oppholdsrom. Alt for 15 usd per natt. Paa bildet spiser vi formiddagsmat utenfor inngangen, med kokt egg og bröd.
Inngangen til Hospedaje el Delfin.
Strandpromenaden til Playa San Juan del Sur. Det er hovedgata med tilhörende isbarer, andre barer, resturanter og butikker som gaar langs stranda. Vi bodde ca 200 m fra sanda.
En ny dag paa stranda. Forblaast, men nydelig med sand mellom tärne.
Et av mine favorittbilder.
Max maatte de to siste dagene ta bussen til hovedstaden Managua for aa ordne seg nytt pass, saa Hedda og jeg brukte noen timer paa stranda för han kom tilbake. Ogsaa handla vi i souvenirbutikker! Jenteshopping! Moro.
Mandag fikk ikke Max passet sitt, men ambassaden i Managua var i kontakt med ambassaden i Tyskland, og noen viktige mennesker i Erfurt. Tirsdag tok han igjen 05-bussen (to timers tur hver vei) for aa se om passet kanskje kunne väre ferdig, og det var det!! Vi visste ikke det da han dro, men da han kom hjem og fortalte det saa bare pakket vi og dro med bussen til Rivas, for aa pröve aa naa grensen för det ble mörkt. Vi hadde en lang reise foran oss.
Sand og vann er moro. Vi laget basseng den siste dagen, da alt vi eide ble tatt av bölgene. Selvfölgelig forsvant bassenget ogsaa.
Det var stor jubel da litt vann fant veien opp til bassenget innimellom. Vi hadde sand absolutt overalt!
Den nye og siste leiligheten vaar. Det som sees i det neste rommet er resepsjonen, ikke vaar leilighet.
Paa bussen hjemover. Vi reiste fra grensa rundt kl 17:30, og bestemte oss for aa bare reise helt hjem, da reisen fra grensen til en by ca 15 km fra Atenas skulle ta ca fire timer inkludert ett stopp. Det stemte, og vi hoppet av bussen i en by kalt La Palmeras. Derfra tok vi en taxi hjem, og var hjemme kl 22:45. Hedda sovnet i bussen, sov hele taxituren, og sov fortsatt mens jeg bärte ho inn i senga si.
Godt aa väre hjemme. Ale med pass, dog med litt mindre penger, men med en veldig, veldig fin ferie aa leve paa!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar