Den 15.september skulle vi dra. Taxivennen vår kom og hentet oss kl 08, og vi fullastet bilen både utenpå og inni. Det vi ikke fikk med oss gav vi til nabo'n, til Ivan m/ familie og til andre bekjente rundt om.
Før vi dro måtte jeg ta noen siste bilder. Orkideene i hagen vår hadde nettopp begynt å blomstre, så de var et selvfølgelig valg.
Er den ikke vakker??
Her er den ene va de to kaninene vi hadde igjen helt til slutt. Vi slapp de løs i hagen vår, siden de var for små til å spises ;-) Kanskje er de heldige og får et langt og spennende liv rundt huset vårt i framtiden? Det får vi nok aldri vite... Men de var glade da de fikk springe fritt i hvertfall!
På flyplassen. Vi var tidlig ute, så det var ingen kø. Billettene var betalt av Taca selv, etter vår denied boardingepisode i juli, så dette føltes bra.
Heddas "faste" måltid på flyplassen; ovnsvarme, ferske kanelboller!! Eller det er EN bolle bare, en kjempebolle! Svær som en middagstallerken. Vi måtte spare resten.
Hedda holder danseoppvisning på en resturant i Havana. Folka i bakgrunnen spilte og ho dansa.
Max spiller fiolin utenfor rommet vårt i Havana.
Vi er på besøk igjen hos Sonia og Estela, og Hedda har fått druer (bare skinn og stein) fra taket (de gror der).
Sonia leser spansk barnebok for Hedda ute på verandaen. På dagtid er det alt for varmt å være ute, så det er på kvelden alle kommer ut av husa sine.
Etter nesten ei uke i Havana dro vi med buss til Varadero. Det tok ca 2,5 timer i en veldig varm buss. Jeg ble selvfølgelig bilsyk, og spydde på veien. Men ikke før vi var fremme på et stoppested heldigvis.
Hotellet var skikkelig retro, og ble åpnet i desember 1950. Det var ett av de aller første hotellene i Varadero, som nå er fullpakket med turister. Det ganske unike var at dette hotellet fortsatt så ut som det gjorde på 50-tallet (dog veldig slitt selvfølgelig). Om det var meningen eller bare et tegn på dårlig økonomi vites ikke, men det var ganske spesielt. Også er det ett av de veldig få hotellene som ligge direkte PÅ stranda bokstavlig talt. Da flere hoteller ble bygget forbød man å bygge helt nede på stranda, men dette hotellet lå altså i vannkanten.
Vi spurte om havutsikt, men det var fullt på sjøsiden, så vi fikk rom i 1.etasje med utsikt til lekeplassen. Noe som falt i god jord hos Hedda, som plutselig følte seg veeeeldig stor da ho fikk lov til å ga helt alene fra rommet vårt og ut til lekeapparatene, HVIS jeg fulgte med fra verandaen. Og ho var så flink at. Og stolt, det er klart. Men det var selvfølgelig svinvarmt, så det ble ikke så mye leking. Mest plukking av blomster i skyggen av trærne.
Hotellet hadde flere barer og resturanter. Alt var igjen inkludert. Her henter max og Hedda seg litt cola og en øl i baren mot stranda.
Dette bildet er tatt fra utsiden av baren på bildet over. Borda og stolene hører til cafeen ved siden av baren, også tilhørende hotellet. Fantastisk utsikt, men alt for varmt til å sitte der på dagtid.
Hedda klatrer i hotelltrærna.
Det gjorde denne også.
Omtrent alle stolene av dette slaget var bært ut i vannet, og ble brukt der. Det var fopr varmt å ligge i sola. Også i skyggen under parasollene. Men det var da helt greit å meske seg på en sånn seng i Karibiske farvann syntes vi.
Vi bader og graver.
Å avkjøle seg i vannet var det ingen som visste hva var. Her var vannet kroppstemperert.
Bølgene var mer beskjedne enn Stillehavsbølgene, og Hedda kommenterte at det egentlig skulle vært dette havet som skulle bært navnet Stillehavet.
Hedda tegner sommerfugl i den hvite sanda.
Hedda og jeg har en plan...... Vi graver og graver, og........................
......................................
.................vips så var det bare et hode igjen i sanda!!!!!
Dette lo vi fælt av lenge.
Lobbyen på hotellet.
Parasollene var nok også fra 50-tallet ;-) Men veldig eksotiske da!
Vi er på vei uti med en sykkelbåt. Også her var det gratis å låne sykkelbåt og seilbåt, men de var så lat de som hadde ansvaret, at de alltid skyldte på fæle skyer hver gang Max gikk for å låne en seilbåt. Enda det var ikke en sky å skue på vår side av hvelvingen.
Men her har vi i hvertfall fått låne oss en sykkelbilbåt. Hedda syntes det var veldig moro å låne svømmevest til å flyte på. Så da tråkket vi i vei.
Max så en supergiftig skorpionfisk, men den lå bare å gjemte seg. Tror vi.
Hotellet vårt i bakgrunnen.
Et av mine favorittbilder. Dette er flytetauet som skal holde badegjestene utenfor området der seilbåtene går ut og inn.
Hotellet tilbød visst massasje også, men det så vi aldri noe til.
Buffetresturanten serverte frokost, lunsj og middag. I mellom disse tidene kunne man også spise i kafeen. God mat! Men veldig varmt!
Solnedgangen sett fra taket på hotellet.
Borda utenfor igjen. Solnedgangen sett fra bakkenivå.
Stranda sett i dagslys fra hotelltaket.
Selveste Fidel hadde også sovet her!
mer bading.
Enda mer bading.
Vi bygger sandslott. Gutten mot jentene. Gjett hvem som vant!??
Deilig å flyte i det salte vannet.
En ensom parasoll. De sto ikke tett får man si.
Hedda fjåser i badekaret på rommet.
Rommet vårt. Det luktet litt gammelt og vått, men det hører kanskje med på et retrohotell? Retrolukt liksom.
Inngangen på hotellet.
Svømmebassenget. Som også hadde bar og resturant.... Men det var svært få folk der. Ikke rart når det var så varmt og hotellet lå omtrent uti Karibien kanskje.
Hedda har fått tak på en shampooflaske, og tømt denne oppi plastkruset sitt. Og sånt blir det bobler av!
Her er vi i Frankfurt. -!!!- Mangler det noen bilder i mellom, eller glemte jeg kanskje å ta bilder mens vi prøvde å komme med på id-billetter fra Varadero? Alt gikk perfekt, og vi fikk plasser på første forsøk. En tre-rader alene. Helt fantastisk! Turen gikk ganske fort, det var nattflyging igjen, og Hedda sov "som vanlig" størsteparten av tiden. Vi skulle overnatte i Frankfurt før turen gikk hjem til Norge - endelig. Her er vi på hotellerommet på vårt "faste" Frankfurthotell; hotell europa. Veldig lite (i forhold til det vi var vant til nå), men helt kurrant. Og deilig og kjølig!! Bare 20 grader i Frankfurt denne kvelden.
Endelig landa vi på Torp. Mimmi sto selvfølgelig og venta, med tårer i øyekroken. Det samme gjorde og hadde Marianne, mens Mona viftet alt ho kunne med det norske flagget. Det var et rørende syn, og plutselig føltes det som om vi bare hadde vært borte noen få uker. Alt var som før, og mimmi, Hedda og jeg var endelig sammen igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar