Mer park

I går var vi på ny en tur i bio-parken. Santo Domingo hvor vi bor er en by uten så mye natur. Etter vi tok bussen over fjellet forrige dagen så har vi sett litt mer, og vi vet nå at det finnes mange byer med betraktelig mer natur både i og rundt seg. Derfor er det fint å i hvertfall ha denne parken å gå i, selv om vi betaler ca 70 kroner for å komme inn. Heddas favorittsted har blitt skilpadden (den svære som jeg tror jeg har lagt ut bilde av her, eller sent på email tidligere) som går an å klatre på, og bondegården hvor ho gjerne vil ri (koster 14 kroner) og stelle geitene. Også er vi fortsatt veldig imponerte over alle iguanaene som spaserer fritt på stiene rundt om.

Det er alltid like moro å møte på dem. De er enten grønne og "små" eller brun-grå og svære. Men noe nærmere enn ca 1 meter kommer vi ikke. Da springer de i gåsegange så fort de klarer, og er veldig påpasselige med at halen kommer fort unna. Den er jo lang som et vondt år.
I går hadde vi ikke med noe særlig med niste, bare drikke, så vi droppet innom kafeen som ligger midt i parken for å kjøpe en bolle eller noe (mer "eller noe" tenker jeg). Jeg pekte på noe inne i glassdisken, som jeg synes så ut som noe vi kunne like, og da begynte ho å forklare hva som var inni alt sammen. Det eneste jeg forsto var at det var kylling i den ene (pollo) og ost i noe annet. Så jeg bestilte "noe" med pollo og et horn til Hedda. Og vi ble kjempepositivt overrasket! Sånn ellers når vi har vært hos bakeren f.eks. så er alt veldig søtt eller laget av butterdeig med masse søtt fyll. Men dette var veldig godt! Hornet var ferskt og varmt med ost på toppen og skinke inni, og min burrito eller hva det var, var fylt med kylling og krydder. Et perfekt lite måltid.
Sånn ellers har vi pleid å spise en slags middag (Hedda vil som regel ha pommes frites, og jeg bestiller en typisk costa ricansk rett fra disken, som Hedda "stjeler" fra ettersom det er noe ho liker på tallerkenen min) på resturanten ved inngangen til parken. Den med lekeplass ved siden. På bildet her spiller Hedda teater med bamsene sine Theodor (den brune) og Suti (selvbestemt navn), som ho helt alene gikk inn i souvenirbutikken og kjøpte. Ho ønsket seg så en apekatt, og ho kom ut igjen med en apekatt. Det synes jeg var flott gjort. 4 år og i Costa Rica, alene på handletur.

Kveldene er ganske greie her. Vi er så trøtte når kvelden kommer, at vi sovner ganske fort begge to. Hedda legger seg nå rundt kl 19:30 (02:30 norsk tid), og sover 12 timer.

I dag var vi "bare" i parken rett ved her vi bor for å huske og "trimme" litt. Da leker vi sisten, og vi balansere, hopper, sklir på sklia og er skikkelig aktive. Det går an når det ikke er stekende sol hele tiden, for da er det for varmt. Så i dag var det litt på kanten, da sola skinte fra skyfri himmel fram til rundt kl 14:00. Da kom det et par skyer svevende, og vi skyndta oss å springe litt.

Vi hadde med frukt og drikke i parken, og jeg skeia ut med en hel (!) boks med ferdig blandet rom og cola!! Tenkte jeg skulle skryte på meg at jeg hadde smakt på rom, siden Max er så glad i det, men jeg må innrømme at det ikke var noe særlig godt. Ikke liker jeg cola og ikke liker jeg rom, så fadesen var komplett. Vel, vel... Skryte kan jeg jo gjøre likvel.

Etter vi hadde vært i parken og løpt fra oss, gikk vi ned til byen og kjøpte en is (vi måtte jo fylle opp igjen kaloriene som vi nettopp hadde løpt av oss!! OK da. Hedda kjøpte seg en is. Jeg gulpet fortsatt rom og cola, og nøyde meg i grunnen med det. Men vi har funnet en liten, fin isbar rett mellom parken og byen, som servere is i alle farger, med tilhørende rosa og grønne kjekser (mmmmm.... fulle av fargestoffer), til Heddas store begeistring. Isen skal være rosa såklart. En skikkelig Beate-is sier Hedda.

Så gikk vi hjem og dusjet, vasket en maskin med klær (denne gangen fikk jeg ingen hjelp av Rosie (naboen), så jeg visste ikke helt hva jeg skrudde og trykket på. Men ut kom nå nå klærne, rene og fortsatt hele. Så noe må jeg ha gjort riktig...) og ruslet ned til en annen park etter vi hadde spist middag.
I kveld har jeg bestilt hotell til oss ved kysten. Endelig skal vi på stranda. Hedda gleder seg veldig til det, og de siste dagene har ho venta fælt på at vi skal dra. I dag gikk ho rundt her hjemme med baderingen rundt seg, og var på "svømmetur" ute i hagen. Så det skal bli spennende. Vi skal til en by som ligger omtrent midt i landet, og som nok er en av de mest kjente byene i Costa Rica blant tilreisende. Den heter San Antonio, og er liten og rolig. Hotellet vi skal bo på er flott. Ikke av de dyreste og største, men alle romma har aircondition (og det må man ha nå, for det er fuktig, VARMT (godt over 30 grader i snitt) og sol, sol, bare sol. Jeg husker jeg prøvde meg en gang i Thailand uten AC på rommet, og det var drepen. Sov ikke en time. Så AC må man ha. Også har de svømmebasseng der, i to "etasjer" (det høres flott ut, men de var ikke så store. Uten at det gjør noenting), restaurant, frokost inkludert, hage som grenser til stranda, internet (vet ikke om jeg får tatt med meg min, for det er ingen vits hvis jeg må bruke den stasjonære pc'en de har der bare), skittentøyservice, nært til butikker, 5 minutter fra San Antonio nasjonalpark (27% av hele Costa Rica er fredet natur / reservater / nasjonalparker) hvor man kan ri, gå i jungelen, etc. Også er det apekatter i trærne der! Hi hi. Vi skal nok finne oss til rette ;-)

En lang reise, og masse flott natur!

Vi sto opp til vanlig tid, og hadde som mål å dra klokka 09 med taxi til San Miguel, via Sarapiqui. Det skulle visst være den raskeste veien i følge huseieren i San Miguel. Pga jordskjelvet tidligere i januar skulle visst noen av veiene være stengt, så ho mente dette måtte være den beste kjøreruten.
I dag var det selvfølgelig ekstra vanskelig å få tak i en taxi. Vanligvis kjører det drøssevis av taxier opp og ned hovedgata utenfor her vi bor, men i dag var selvfølglig alle opptatt. Vi rusla nedover mot taxistasjonen da vi endelig fikk stoppa en taxi. Jeg hadde vurdert å få noen til å ringe og spørre etter en engelsktalende taxisjåfør, for det hadde vært en fordel når vi enda skulle sitte i denne bilen i vel tre timer, men jeg valgte å la tilfeldighetene råde. Og vi ble ganske så fornøyde (men det var bare til å begynne med!) da vi endelig fikk stoppet en taxi (da hadde vi gått nesten ned til byen), og sjåføren snakket litt engelsk.
Men.... Engelsktalende eller ikke. Bilen var et vrak (tydeligvis en privatbil som var omgjort til taxi. De "vanlige taxiene" er røde og mye nyere), men jeg sjekket at han hadde lisens og takstameter. Han kjørte med solbriller (litt mye grass, det sa han selv), og virka veldig slesk. Han kjørte som et svin (men det gjør ALLE her altså), og hadde det ganske så travelt. I mens prøvde han å prate litt engelsk, men det viste seg at han ikke kunne så mye likevel da alt kom til alt. Det var nok mest skryt for å få oss til å velge hans taxi. Ikke hadde han setebelter heller, men da jeg sa at det er ikke snakk om at vi setter oss inn i bilen for en så lang kjøretur UTEN belter, så krøp han baki og la ned setene, og fant frem sikkerhetsbeltene fra undersiden av baksetet.
Som sagt så hadde han det VELDIG travelt, og det hadde sin pris. Jeg kunne ikke annet enn å humre litt da han etter ca en times tid ble vinket inn til siden av politiet. Bildet under er av han og en politimann. Se DEN sleske sjåføren vår i caps. Vi sitter i baksetet i taxien og ler litt av hele greia, og har et ørlite håp om at han kanskje kommer til å kjøre LITT saktere resten av veien.


Men den gang ei. Uansett; vi kom nå fram til Sarapiqui etter å ha kjørt feil to ganger. Og han lot bilen stå å gå når han pratet med politiet, og takstameteret gikk selvfølgelig. Men hvordan kan jeg klage på det når jeg ikke kan så mye spansk da?
Videre måtte han spørre etter veien flere ganger. Hver gang jeg spurte om han visste hvor vi skulle, så sa han ja. Enten så skjønte han ikke hva jeg spurte om, eller så bare lurte han meg. Jeg tror på det siste. Han hadde alltid en "unnskyldning" for å stoppe. Han var tørst og skulle ha en cola (også gikk han ikke inn i butikken en gang, men bare spurte folk på utsiden om hvilken vei vi skulle kjøre), eller han var sulten.... Alltid lot han takstameteret stå og gå. Maria Teresa (huseieren i San Miguel) sa det ville kanskje koste 20000 colones med taxi, men vi var allerede oppe i 40000.
Til slutt fant han veien, og vi endte opp i en bitte liten "by" (jeg ville ALDRI trodd at dette stedet kunne merkes av på et kart en gang, for det var bare en fjellvei med et par-tre butikker og en slags skole og noen råtne hus. Han hadde tenkt å slippe oss av der, men da ble jeg litt forstørra. Jeg ante jo ikke hvor vi skulle gå! Vi hadde en avtale med Maria Teresa om å møte ho ved broa over Rio Sarapiqui, så han kjørte oss dit etter å ha spurt seg fram igjen. Der nede ved broa slapp han oss av, og jeg følte meg et sekund litt hjelpesløs. Men den følelesen ble fort bytta ut med en anelse irritasjon da han skyndtet seg å slå av takstameteret før jeg rakk å se hva som sto. Og da jeg spurte hvor mye han skulle ha sa han 85000!!!! Og det er mye penger det! Ikke for fem flate øre kunne det ha kosta SÅ mye! Men igjen; hva skulle jeg gjøre da. Savner Max i sånne situasjoner altså. Eller kunnskap om det spanske språk.
Vel. Ganske glade for å bli ferdige med taxituren i bilen hans, beveget vi oss nedover mot brua. Her hadde jordskjelvet ødelagt en god del, og hele veien mot Sarapiqui så vi hvor det hadde gått leirskred langs veien. Noen steder lå det trær, og enkelte steder ble hus bygd opp igjen. Men bare i ganske råtne slumstrøk, så det er tydelig at de er de som blir hardest rammet. Også bruer. For hele brua over Rio Sarapiqui var under rekonstruksjon. Det hadde Maria Teresa fortalt, så avtalen var at vi skulle gå over og møte ho på den andre siden. Ho bare "glemte" å fortelle hvor langt de hadde kommet i arbeidet.... Brua var ikke sikret. Det var laget to kjørespor over, som var ferdig, men uten noenting i midten og på sidene. Så vi måtte "balansere" over brua på det ene kjøresporet, og elven var vel 40 meter under oss tenker jeg. Jeg må innrømme at selv om kjøresporet var ca 70-80 cm bredt, så holdte jeg nok fast i Hedda så handa hennes ble en tanke blå. Det var ikke breit nok til at vi kunne gå ved siden av hverandre helt, så vi gikk sånn halvveis ved siden av hverandre / bak hverandre, og vi så IKKE ned! I hvertfall ikke jeg, og jeg liker å tro at Hedda hørte på meg da jeg gjentok meg selv så ho hørte det hele veien: "se hvor du går! Ikke se ned! Se hvor du går! Ikke se ned!" selv om ho på sin side sa: "mamma, det er så stilig å se på elva under her!"

Vi kom oss nå helskinnet over, og jeg ringte til Maria Teresa som kom og møtte oss 5 minutter senere. Det var veldig varmt i dette området, og mye fuktigere enn hjemme i Santo Domingo. Santo Domingo ligger nesten 1200 m over havet, og der er temperaturen nå som en god, norsk sommer. San Miguel ligger 400 m over havet. Jo nærmere kysten man kommer, jo varmere og mer fuktig blir det. Og her var vi i tilegg midt i regnskogen faktisk, og regntiden var bare så vidt på hell, så det hadde regnet noen dager i strekk da vi kom (men i dag var det sol!).
Vi gikk opp mot huset vi skulle se på, oppover en bratt, bratt bakke. For å komme ned til brua måtte vi ned en veldig bratt bakke, og nå opp igjen. Jeg hadde forestilt meg at hvis vi skulle leie her så kunne vi ha kjøpt en sykkel, men det hadde faktisk ikke vært noen vits. Ikke en gang Louis Armstrong hadde syklet oppover disse bakkene.
Da vi kom fram kjente jeg umiddelbart huset igjen fra bildene, men det så ut som om noen hadde krympet det. Veldig. I annonsen sto det 250m2. Dette huset kunne ikke være på mer enn 90m2, maks 100. Det var tøft bygget, i heltre, litt cowboy-aktig, og gata på utsiden var ikke trafikkert og barn lekte fritt. Det var hester og kuer hele veien, og akkurat sånn som vi vil ha det. Men... Det er alltid et men. Huset var ikke sånn jeg trodde. Det var ingen hage der, bare ugrass (slanger, skorpioner, skaumenner, edderkopper), og en huske i et tre. Og selv om huset fra utsiden (og på bildet under!) så veldig idyllisk ut, så var det nesten ikke møbler der, ikke noe komfyr, og vi fikk se på bare ett av soveromma av en eller annen grunn.

Og i og med at vi gjerne vil leie ett sted for resten av tiden, sånn at Hedda kan begynne i barnehage, få venner etc, så fant jeg fort ut at dette nok ikke er stedet vil vil bo. Selv om områdene rundt var perfekte med jorder og dyr så var ikke huset noe særlig må jeg si. Ikke "byen" San Miguel heller (jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen kan kalle den for en by).
Maria Teresa lot oss være litt for oss selv, og sa vi bare skulle komme over til ho når vi hadde fått slappet av litt. Og tilbudet om å overnatte der sto fortsatt ved lag (hvor mente ho vi skulle sove egentlig? Det ene soverommet vi så var med en enkeltseng, og det var ikke hverken sengetøy eller noe annet der), men jeg hadde allerede bestemt at vi IKKE skulle overnatte der.

Hedda og jeg satt oss ned ved bordet og drakk litt vann. Det var veldig varmt og vi var tørste. Heldigvis hadde jeg smørt med masse mat, så vi led ingen sultnød. Og jeg hadde kjøpt med masse vann, så vi klarte oss fint sånn sett. Men nå måtte vi ha en "voksenprat" sa jeg til Hedda, som ble stor i øynene. Ho satt seg ordentlig på stolen sin, og tok på seg "stor-jente-fjeset". Jeg spurte ho hva ho synes om huset. Om ho synes dette huset var finest, eller om huset til Dough og Rosie (naboene, som bor i et "vanlig" hus med sofa og komfyr) var finest. Ho tenkte lenge, og til slutt sa med veldig veslevoksen stemme; "jeg synes ikke dette huset er SÅ fint. Men det er tøft. Jeg synes dette huset er tøffere, men huset til Rosie er finere." Og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Men vi var enige om at vi ikke vil bo der.

Så etter 15 minutter i huset vi hadde reist tre timer for å se, hadde vi avgjort at vi ikke skulle leie der. Men jeg kan ikke si det var bortkastet tid (kanskje penger men...). Vi hadde fått sett så mye fin natur på turen, og Hedda er en engel å reise med, så vi var ved godt mot.

Maria Teresa ringte etter en taxi til oss, og meninga var at han skulle kjøre oss opp til San Miguel sånn at vi kunne ta bussen til Ciudad Quesada (en mye, mye større by. En virkelig BY). Men bussen gikk ikke før en time senere, så taxien kjørte oss hele veien. Det tok ca 45 minutter, og jeg betalte 16000 colones. En mer normal pris, absolutt. Ca 230 nok. Han fant dessuten et fint hotell til oss, da vi selvfølgelig ikke hadde booket noe rom annet enn i huset i skogen. Han kjente eierne, som drev et lite hotell med bare fire rom. Men det var flotte rom (selv om det bare var tre senger og et tv der, også et svært bad med dusj), og veldig rent. Og for en hage!! En nydelig hage med appelsintre og en elv som rant nedover bare 20 meter fra vår terrasse. Vi hørte ikke noe trafikk, bare fuglesang og elva som rant.

Det var deilig å slenge seg nedpå en ren seng og se litt på tv. Rommet kosta 20000 colones (280 kroner), og vertskapet var hyggelige, selv om de ikke kunne et ord engelsk. Men vi gjorde da avtaler fordet, for alt er mulig med noen få ord på spansk og litt fingerspråk, en penn og litt papir. Eieren tilbød å kjøre oss til busstasjonen neste dag kl 11, og det var veldig snilt. Taxisjåføren som hadde kjørt oss dit var kjempesnill også, og kjørte oss til en minibank gratis for å ta ut penger til rommet (den første taxisjåføren hadde jo ruinert oss). Vi slappet litt av på rommet, og så gikk vi ned til sentrum (ca 600 m) og spiste pizza. Så handlet vi litt godteri på vei hjem, og kosa oss foran tv resten av kvelden....

Dagen etter ruslet vi igjen ned til sentrum. Denne gang for å forberede bussturen hjem, som skulle ta ca to timer til San Jose, og så 15 minutter i taxi til Santo Domingo. Vi kjøpte loff hos bakeren, bananer på hjørnet, masse drikke og en leke til Hedda i en alt-mulig-butikk (og de er det mage av! Plastic fantastic...) Brødskivene jeg hadde smørt dagen før holdt ikke mål, da det ikke var kjølskap på rommet. De ligna en deigmasse med svette gulostbiter i. Så gikk vi tilbake til hotellet og tok noen bilder av hagen og elva, og så var klokka plutselig 11. Hotelleieren dukket opp på utsiden akkurat på slaget, og kjørte oss helt frem til busstasjonen. Han ble med oss inn, hjalp oss med billettene og fant riktig buss til oss. Han var veldig hyggelig, og skulle vi trenge et rom i Quesada igjen så velger vi nok samme hotell. Veldig bra altså, bortsett fra at jeg måtte tette igjen hele utgangsdøra med dopapir fordi det kom en horde med svære maur inn gjennom dørglipene.

Jeg hadde tatt en reisesyketablett, for jeg blir så bilsyk i buss. Bare reisen fra Tjølling til Sandefjord er drepen, og nå som jeg "kjenner" fjellveiene over til San Jose, så visste jeg at det var ingen mulighet for meg å holde på mat og vann uten en slik tablett (som var datomerket "best før 2003").

Bussturen gikk strålende. Hedda er en fantastisk "backpacker". Turen tok to timer akkurat, og vi gikk av i San Jose, på bussterminalen midt i slummen. Jeg tok sekken på ryggen og Hedda på magen, og så gikk vi gjennom slummen på vei ned til sentrum hvor vi fant en koselig, italiensk resturant hvor vi spiste....... pizza. Igjen. Så tok vi taxi hjem, og slappet av resten av kvelden. En fin-fin opplevelse denne turen. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi kjenner landet litt bedre nå som vi har sett litt mer enn bare Santo Domingo.

Skaumann!

I dag hadde vi en avtale med Maura og Silas, den amerikanske "damen" (som er 30 i sinnet, 46 i alder, har en sønn på 17 mnd og er samboer med en som er 13 år yngre...) og hennes sønn. Vi skulle i Bioparken, det var planen. Helt vi kom dit og ble møtt med lukkede jernporter :-( Da kom vi på begge to at det er jo mandag i dag. De fleste museum, parker og slike ting er stengt på mandager, så vi fikk litt lange neser da... Men så kom Maura på at vi kunne dra til et hotell ho visste om i nærheten, for de hadde en så svær og fin hage for barna og løpe i. Også kunne vi spise lunch der! Så nettopp det gjorde vi. Men hjelpeseg for et sted! Det var gull og marmor og tjenere over alt, og der kom vi da. Traskende i singlet med solkremflekker og møkkete sandaler som lukta tåfis. Følte meg en smule utilpass får'n si. Men vi ble tatt godt i mot. Så proffe var de der, og det skulle bare mangle. Det var vel kremen av servitriser og kelnere tenker jeg, som var så heldig at de hadde fått jobb der.
Hedda spiste kylling og pommes frites og jeg spiste løksuppe. Det var godt, og ikke så dyrt heller, men etterhvert som resturanten fyltes opp så må jeg vel innrømme at vi hadde passet bedre på en litt midre og lokal resturant.
Etterpå gikk vi ut i hagen, som virkelig var kjempeflott! Veldig "organisert" selvfølgelig, med labyrinthekk etc, men full av utrolig svære og fargerike planter og blomster. Barna løp barbeinte, og Hedda stupte kråke i grasset og var "stor jente" siden Silas bare var "baby". Han var ikke av den mest oppdratte typen kan man kanskje si. Eller er det bedre så si best oppdratte typen, og mamma'n innrømmet det selv. Han hadde det med å slå så fælt. Han dro til både Hedda og meg i ansiktet et par ganger, og da ikke Maura sa så mye så følte jeg det var på sin plass å si i fra selv. Jeg gidder ikke å bli misshandlet av en "mann" på 17 mnd altså! Og Hedda har jo tross alt lært at det ikke er riktig å slå, så jeg ville heller ikke at ho skulle oppleve at ingen reagerte da Silas plutselig boksa oss rett ned. Så jeg sa strengt "no" til ham, og sa at det ikke var lov til å slå. Hedda gjorde svææære øyne. Aldri har ho sett meg irettesette et annet barn tror jeg, og jeg ante en aldri så liten triumf borte i kroken. Men så kom Silas-sirena på, og huttetu for en tuting! Han hylte og bærte seg, kasta seg ned på bakken, rev seg i håret og hikstet og grein. Jeg begynte å bli redd folk skulle tro jeg hadde vært skikkelig slem med ham, men Maura var helt ok i hvertfall. Det er godt noen kan snakke til ham sa ho. Noen minutter senere måtte Hedda også si strengt "no" til ham fordi han slo, og da reagerte han helt på samme måten. Hedda ble så fortumla at ho gjemte seg under bordet, for ho ville ikke høre på den grininga sa ho.
Men vi hadde nå uansett slosskamp eller ikke, en veldig fin og hyggelig dag i sola. Da vi kom hjem laga vi laks i stekepanna (bare Hedda og jeg) med urter vi stjal med oss fra hagen til hotellet. De hadde jo så mange, og vi hadde ingen...

I kveld da Hedda skulle skifte fant jeg til min (og ikke minst Heddas) store skrekk en giga-skaumann som hadde bitt seg fast på ryggen hennes! Aldri har jeg sett en så svær skaumann før! Men det var jo forsåvidt greit at den var svær i hvertfall, da den var lett å se og lett å få av. Den hadde ikke sitti lenge på, så ingen skade skjedd tenker jeg. Men jeg får holde et øye med bittstedet framover. Og nå synes jeg det kravler og kryper overalt på min egen kropp også, så jeg får ta meg en dusj før jeg legger meg. I morgen skal vi til San Miguel for å kikke på et hus der, så dagen går med til det og bare det. Mulig vi overnatter. Det tar ca tre timer å kjøre nemlig, og vi burde være tilbake før det blir mørkt kl 18. En hotellovernatting eller en overnatting i huset vi skal se på frister, så kanskje vi bare gjør det sånn.

Ha det så bra så lenge, der hjemme i vinterlandet vårt!

Museo de los ninos

Skyene kom innom i dag... Og det var som bestilt, siden vi hadde bestemt oss for en museumstur i dag. Amerikanerne vi snakket med på markedet anbefalte et slags teknisk museum for barn, hvor de kunne leke og lære. Det åpnet kl 12, så 11:45 sto vi parate på bussholdeplassen. Sekken var selvfølgelig på plass, og vi følte oss veldig tøffe, for vi skulle faktisk sette oss på en costa ricans buss for første gang, og turen skulle gå til hovedstaden; San Jose! Men det kom aldri noe buss.... Kanskje var det fordi det var søndag? Kanskje fordi vi rett og slett ikke sto på noen holdeplass? Men vi har sett masse mennesker som samler seg her hver dag, og de står tydelig og venter på noe... Men mulig det ikke er bussen de venter på da... Til slutt kom det en ledig taxi, og siden det er veldig billig å ta taxi i Costa Rica (jeg betalte 30 kr for ca 10 km), så ble det sånn.
Taxien vi fikk hadde vel sett bedre tider. I hvertfall har jeg hørt bedre eksosanlegg enn dette. Eller det vil si, jeg har ALDRI hørt et eksosanlegg som dette! For å prøve å høre hva vi sa til hverandre baki der, det kunne vi bare glemme. Det buldra og brumma, og humpla og skumpa. Men taxisjåføren bare gliste, så alt var vel bra da. I hvertfall i hans verden.
Vi kom hele frem til et svært, gult "slott", som bar navnet "Museo de los ninos". Det skal uttales moseå de lås ninjås, og betyr barnemuseet.. For Hedda var dette selvfølgelig slottet til Tornerose, så vi måtte lete etter henne først. Heldigvis så fant vi noe som ligna, og så kunne vi gå videre.
Museumet var forholdsvis rotete å finne fram i. Kan være fordi alle kart, skilt og instruksjoner var skrevet på spansk. Det, blandet med mine ikke-eksisterende spansk-kunnskaper, gjorde vel sitt. Men likevel tror jeg det kunne være litt forvirrende for alle og enhver. Men det var mye gøy å gjøre der! Forskjellige lekeplasser, ting barna kunne utforske, flymaskin som kunne flys (flysimulator) av barna selv, en hel butikk med plastmat, hvor barna "handlet" selv og gikk i kassa og "betalte". Det var stor stas å få bestemme helt selv hva man skulle handle, og fisk var stort sett det som fyllte Heddas handlekurv. Og frukt. Mulig fordi det var vanskelig å si hva den andre maten skulle forestille...

Vi var der i vel fire timer, før vi tok taxi tilbake. Jeg hadde ikke lyst til å begynne å tråkke rundt i hovedstaden bare en time - halvannen før det begynte å bli skumring, i tilfelle vi ikke hadde funnet noen buss eller taxi til det ble mørkt. Når vi satt oss i taxien og skulle hjem så kom jeg plutselig på at jeg ikke vet adressa hit til leiligheten!! Her bruker de nemlig ikke gateadresser til å beskrive steder. De bruker landemerker som bensinstasjonen, kirker etc, også legger de til 500m øst og 750 m nord... Og vi bor 1000m nord, 30 m vest for den store kirken med fotballplass foran... Men å si det på spansk i en taxiracerbil. Det er ikke så lett. Men jeg greide nå å peke veien da vi kom til byen i hvertfall. Såpass kjente er vi i gatene her, for Santo Domingo er ingen stor by.

Nå er kl 17:00, og vi er hjemme. Om en times tid er det kveldsmat, og ikke så lenge etter det er det leggetid. I morgen drar vi nok i Bioparken igjen tenker jeg. Med eller uten selvskap av våre amerikanske "venner".

Hasta manana.

Marked, barnehjem og sykkelbutikk

Lørdag er markedsdag i Santo Domingo (og de fleste andre byer). Vi ruslet nedover etter å ha avtalt med naboen om tilgang til vaskerommet (vi bruker deres vaskerom ca 1 gang i uka, og i dag hadde vi lagret opp med møkkete klær, håndklær og sengetøy, så maskinen skulle virkelig få kjørt seg!) senere i dag. Det var varmt ute, og Hedda gikk i bare skjørt og bluse (julegave fra Hannah og Aran). Masse folk i markedsgata, som eller er en helt vanlig gate som blir stengt av hver lørdag fra ca kl 05 om morgene, frem til ca kl 16-17 på ettermiddag. Vi handlet ananas til 5 kroner, vannmelon, kruspersille, to poser jordbær, aspargesbønner, vårløk og diverse annet godt. Også møtte vi igjen de folka fra Amerika som vi møtte sist. De måtte oversette noen priser for meg da jeg ikke skjønte bæret. Men det var den gangen, he he... Nå har jeg snøring så lenge prisene er noe på hundretallet, eller på hundretallet-og-femti. Men vi møtte i hvertfall de amerikanerne igjen, og det var hyggelig. De er to voksne og to barn, kanskje i midtne av 40-åra, eller begynnelsen av 40-åra. De voksne altså. De har ei datter som er rundt 16-17 tenker jeg, og en sønn på kanskje 2-3 år. Vi har avtalt å finne på noe sammen en dag, så jeg fikk telefonnummeret deres. Vi kan dra i Bioparken eller til San Jose for å oppleve et slags teknisk museum for barn. Litt tivoliaktig forklarte de. Og hvis amerikanere beskriver noe som "tivoliaktig".... Vel DA er det heisann hoppsann tror jeg, og full rulle med blinkende lys, rosa popcorn og svære lollipops.

På vei hjem gikk vi forbi barnehjemmet. Det satt to jenter på min alder (jenter selvfølgelig. Ikke damer) på utsiden der, så jeg ropte inn om de snakket engelsk. Det gjorde de, så jeg spurte om vi kunne komme inn og se. Det viste seg at de bare var på besøk de også, men de var fra byen her, og underviste i spansk på en skole i nærheten. Vi kunne komme igjen etter kl 11:00 sa de, for da var sjefen der. Kanskje vi kunne komme inn da. Jeg spurte litt om denne undervisningen, og det viste seg at det var timebasert undervisning på dagtid. Barn kunne være med i klasserommet, og man bestemte selv om man ville følge undervisningen to eller fire timer hver dag i ukedagene. Det er noe å tenke på. Tenk om jeg plutselig kunne masse spansk når Max kom nedover da! He he. Da hadde han fått lang nese.

Vi gikk hjem med sekken full av frukt og grønnsaker, for den begynte å bli litt tung å bære på i varmen. Så begynte "Lazytown" på tv, og Hedda ble veldig opptatt med det. Ho plukker stadig opp ord, nå både på engelsk og spansk. I dag fortalte ho med hva "blå" var på spansk, for det hadde ho lært på barne-tv. Og da jeg slo det opp i ordboka så stemte det faktisk! Når Lazytown var ferdig så gikk vi nedover mot barnehjemmet igjen. Vi traff sjefen, og heldigvis ei annen ei som jobber der, som også snakket engelsk, for sjefa kunne ikke et ord. De virka litt skeptiske da jeg spurte om vi kanskje kunne komme inn og se hvordan barna hadde det og sånn, men da jeg nevnte frivillighetsarbeid ble begge smijernesportene åpna på vidt gap. Kom inn! kom inn! De var veldig hyggelige, og ble veldig glade da jeg sa vi gjerne kunne komme noen dager i uka for å hjelpe til (det hadde jo vært flott for Hedda også, å få lekt med noen spansktalende barn). Meeeen.... (selvfølgelig var det et men) pga sykdom blant barna der inne (ikke noe farlig, bare vanslige forkjølelser og influensa) så ville de ikke at Hedda skulle komme dit. Og da måtte jeg jo bare beklage og si at det blir begge eller ingen. Men jeg skjønner jo at de vil skåne både Hedda og de andre barna for smitte, selv om det var veldig synd. De gjentok da vi gikk at jeg gjerne måtte komme alene, men det er selvfølgelig uaktuelt. Tanken var jo at Hedda og jeg kunne gjøre noe slikt sammen, og da måtte jo arbeid på et barnehjem være perfekt. Men det finnes helt, helt sikkert andre barnehjem eller barnehager andre steder også.

Så gikk vi innom en sykkelbutikk for å få bytta et hjul på vogna som var ødelagt. Han bytta slange, og jeg betalte 14 kroner.... Jeg har sånn halvveis lova Hedda at ho skal få en sykkel mens vi er her, for fremover når er jo rette alderen til å begynne å lære å sykle uten støttehjul. Så vi kikka litt på syklene de hadde til salgs der. Veldig flotte, solide sykler, og riktig str for Hedda. Rosa selvfølgelig. Men det beste var prisen. Ca 500 nok for en helt ny en! Så sykkel blir det en dag. Men jeg har lyst til å vente litt. Kanskje til vi har funnet et sted å bo med litt mindre trafikk. Det er klart at ho uansett ikke kunne ha syklet på fortauet engang her i byen, men det finnes en fin idrettsbane rett ved her vi bor, hvor jeg har sett flere foreldre som prøver å lære sine små kunsten å sitte på en sykkel uten å slå seg fordervet. Så muligheten er der, absolutt.

På vei hjem stoppet vi i en iskiosk, hvor Hedda plukka ut den mest rosa av alle rosa iser jeg har sett noen gang. Men den smakte slettes ikke så fæl ut som jeg hadde trodd. Jeg bestilte noejeg var helt sikker på var en smoothie med ananas, og endte opp med en skål fruktsalat.

Nå er vi hjemme litt for å vaske klær. Etterpå, før det blir mørkt, så skal vi i parken rett ved her, og huske litt. Det har vært sol og fint i hele dag også, så snart må jeg kjøpe mer solkrem. Hedda klaget litt over sola i dag, så ho får begynne å bruke solbrillene sine, og slutte å miste solhattene sine i do hver gang ho skal bøye seg over for å se hvor stor bæsj ho har laget (ho prøver å tangere rekorden til Aran tror jeg ;-) ).

Ha det så bra så lenge, fra Hedda og Monicas solfylte Costa Rica!

mer Bioparque, og mye mer sol!

Hedda ville gjerne tilbake til bioparken i dag, og det kan jeg godt skjønne. Det var ikke meg i mot for å si det sånn, så vi pakka sekken i dag og. Denne gangen gikk vi innom det lokale bakeriet på veien, og kjøpte en baguette for å ha med. Også en liten gulost fikk vi med oss fra super'n. Med litt juice og vann også, så var det klart for deilig picknick i sola i parken. Og i dag har det vært kjempevær! Strålende sol hele tiden, og varmt. Vi smørte oss godt, så ingen har blitt solbrente. I dag besøkte vi bondegården i parken også. Der var vi ikke i går. Hedda fikk ri tre ganger på en tynn hest med glassøyne. Også var det stoooor stas med geitene! Jeg har hele livet fått høre at jeg ligner ei budeie, men nå har jammen prinsessa overgått mamma'n sin. Ho gav de melk med tåteflaske, børsta de og lekte med de. Vi var sikkert hos geitene i 2,5 time. Ellers så er det ikke så mange besøkende i parken synes jeg. Deilig det, å slippe å tråkke i hælane til hverandre. Men nå er det jo ganske svært der inne, så mulig det egentlig er flere folk der en det ser ut som. Vi var litt uheldige i dag, og kom bak ei dame med to barn på den ene stia. Ho hadde lassa på med en grufull parfyme som kunne skremme fanden på flat mark. Den skremte i hvertfall oss (ingen kommentar) og alle iguanaene. Fy skamme. Da kunne det snakkes om å bevare regnskogen! Etter denne opplevelsen vet jeg i hvertfall om ett tiltak som kan foreslåes.

Nå er vi hjemme igjen. Nok sol for en dag. Vi ser litt TV, og om 30 minutter ca er det på tide å lage noe kveldsmat.

Ha en god natt!

HyM

Santo Domingo Bioparque

I dag har vi hatt en flott dag! Bibi kom på morgenen for å ordne i hagen, så ho og Hedda var ute og vannet blomster mens jeg tok ansvaret for oppvasken. Så pakket vi sekken ved 10-tiden (kl 17 norsk tid), og gikk nedover mot en park jeg hadde lest om på internet, som heter INBioparque all nature (se http://www.inbioparque.com/). Det er en liten del regnskog med tilhørende dyr og insekter, som ligger praktisk talt midt i byen. Men det er svært, så man har ikke følelsen av å være i byen i det hele tatt. Den er litt som en miniatyr-dyrepark med masse planter. Vi så alt fra boa-slanger og rådyr, til taratellaer, marker og papegøyer. Og selvfølgelig iguana. MANGE iguanas! De gikk rundt overalt, og det var noen ganger vanskelig å unngå å tråkke på dem. De ligger helt stille helt til man neeeesten tråkker dem på snuta.

Det var helt fantastisk å gå rundt i "regnskogen", og se alle dyra selvfølgelig, men også alle plantene. Veldig uvirkelig. Parken var veldig velholdt, ren og ordentlig. Lekeplass hadde de der også, til Heddas store glede selvfølgelig. Og strategisk nok lå det en resturant helt inntil, hvor jeg fant et bord og slang beina på krakken et øyeblikk. Vi var der til kl 14:30 ca. Og nå er vi hjemme. Her blir vi nok resten av dagen tenker jeg, for vi er slitne begge to. Hedda har fortsatt litt vondt i magen, og spiser mye mindre enn de første dagene. Men ho sulter vel ikke så lenge ho blir tilbydt mat vel.

HyM

Med vinden kommer sommer'n

Som det vises av bilde nr 1 her, så ble jeg visst litt lyserosa den første dagen. I tillegg er jeg smørt inn av min datter, som syntes babylotion faktor 25 var passende. Den går ikke av med skrubb og børste og såpevann engang.... Så den var nok passende ja. Solbrent var jeg ikke, men det er rart med det, når huden har ligget i dvale for solskinnet i noen måneder. Da trenger den litt sjokkbehandling etter noen timer i tropene, selv ved bruk av høy faktor.... Men nå begynner det å hjelpe, og fregnene kommer i takt med brunfargen (som uansett hvor brun den er kommer til å bli sett på som hvit her). Pippi er selvfølgelig med hit også. Fullt kostyme til stor beundring (?) hos alle som ser oss. Ikke nok med at vi skiller oss ut både i hudfarge, hårfarge, høyde og utseende nei....

Bilde nr 2 er fra stua / mitt soverom. Hedda spiser ostepop og ser på barne-tv etter frokost. Jeg vasker opp antagelig. Hadde nesten glemt hvordan det gjøres. Men jeg må gjøre det på morgenen, mens jeg har energi og er motivert for en så viktig oppgave som å ha ansvaret for oppvasken.

Bilde nr 3 er fra den første dagen vi var her, og vår første gåtur. Selvfølgelig i helt gal retning hva by og liv angår. Min stedsans slo til igjen. Meeeen.... Vi fant da en svær fin kaktus på veien??

Det har blåst litt mer her i dag. Og det blåste egentlig nok fra før, så selv om det var sol det meste av dagen måtte vi ha med oss jakker i tilfelle en sky eller to.
Dagen i dag ble ikke fyllt med så veldig mye. Bortsett fra litt jobb og en tur i det lokale tico-supermarkedet så var vi to turer i parken, også gikk vi både langt og lenge rundt i nabolaget. Nå har vi vært her en uke, og Hedda begynner å savne noen å leke med. Barn først og fremst, for jeg strekker ikke til på det punktet bestandig. Derfor var planen i dag å ringe på hos barnehjemmet i byen, og spørre om vi kanskje kunne komme på besøk. Både for Hedda sin del så ho kunne se andre barn, men også fordi jeg ville spørre dem om vi kanskje kunne hjelpe til der med hva som helst, noen dager i uka hvis de ville det. Så det var planen, helt til jeg kom på at jeg ikke kan snakke så mye spansk.... Jeg fikk spurt om de voksne der snakkea engelsk, men det gjorde de ikke. Så jeg gav opp egentlig før jeg hadde begynt. Kanskje vi kan kontakte en frivillighets organisasjon her, og høre om det finnes noe arbeid vi kan gjøre eller noe vi kan bidra med. Uansett var det STOR stas å få sett et virkelig barnehjem, et sånt som Annie bor på. Og det tok noen minutter før det ble godtatt at ikke alle som jobber på et barnehjem heter Ms Hannigan....
Ellers har jeg nesten en avtale i boks med noen som eier et hus vi kan leie fra 24.02. (tror jeg). Avtalen går foreløpig bare ut på å få komme å se, for det er et ganske spesielt sted / hus. Tror det kan være perfekt for oss og det vi vil med denne reisen. Huset er på 200m2 og ligger i nærheten av San Miguel og Ciudad Quesada, hvor Max sine bekjente bor. Huset ligger visst i en gate som er den eneste gata i "byen". Det bor ca 60 mennesker i denne gata / want-to-be-Kodal, og det er ca 1-2 km til den "store" byen like ved (går an å gå jo!). Dette lille stedet beskrives som veldig sikkert, og det ligger også en liten barnehage der, med to ansatte som det skrytes veldig av (skal ikke se bort i fra at ho jeg har skrevet med jobber der, så god omtale hadde denne barnehagen). Huset har svær hage med naturtomt (dette er noe av det jeg må sjekke ut, for jeg vil ikke ha høyt grass med innhold i nærheten), og er bygget i tre (veldig mye sikrere i jordskjelv enn hus bygget i mur), 2 eller 3 soverom og svær veranda. Man kan visst høre og se papegøyene og apene i trærne om morgenen... Og det er jo dette vi egentlig vil med å være her. Å se naturen og dyra, men likevel bo "sentralt" og med naboer. Vi skal jo dyrke og så... Jeg har til og med tatt med frø!! For frø har de jo ikke i Costa Rica :-0

I ettermiddag tuslet vi innom en idrettsarena hvor noen unge gutter sto på skateboard. Hedda ville gjerne se på de og spise ostepop, så da gjorde vi det. Ho løp litt rundt, og jeg tenkte at jeg kan jo ikke fotfølge ho HELE tiden, så ho fikk løpe "fritt"..... Men jeg hadde ikke mer en tenkt tanken før ho kom drassende med en død fugl i hånda!! Æsj! Jeg trodde da helt sikkert jeg hadde lært ho det hjemme, at døde dyr ikke skal plukkes opp, men det er visst ikke all lærdom som fikk plass i kofferten. Og dermed begynte jeg å tenke på fugleinfluensa, lus, midd og det som verre var. Jeg må sette meg ned å lese om fugleinfluensa etterpå. Blir litt paranoid når man er i et helt ukjent land, og man liksom ikke vet ALT om ALLE sykdommer etc. Men det går nok bra. Ho har foressten klaga litt over vondt i magen i dag, og spist litt lite. Men litt magevondt er helt normalt når man reiser (og det begynte FØR tanken om fugleinfluensaen tok del i livet vårt). Vi vasker hendene jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen, og har med bakteriedrepende servietter i parken, så den delen bør i hvertfall være dekket.

Vi var som sagt også innom butikken i dag, og jeg kjøpte blant annet en kartong med hvitvin som jeg tenkte kunne smake godt til frukten i hagen en dag. Men den var ikke så billig som jeg hadde forventa egentlig. Ca 40 kr for en liter. En liter øl i butikken koster til sammenligning ca 10 kr. Også skulle vi kjøpe babybananer og vannmelon, og jeg laga kaos i kassa når vi skulle betale selvfølgelig. De eneste som stakk seg ut fra før, stakk seg nå plutselig enda mer ut.... Jeg visste vel ikke at all frukten og grønnsakene skulle veies og merkes med klistrelapp vel?? Akkurat sånn som man gjorde i butikken hjemme i gamle dager. Antall kilo = den og den prisen. Og hvordan skal jeg vite hvilken knapp jeg skal trykke på for hvilken frukt? He he. Det er en liten skattejakt hver gang dette her med å treffe riktig ord. Jeg har nå lært meg at jeg alltid må ha med meg lommeordboka mi, og den har jeg fått god bruk for. Nå nettopp f.eks, var vi over hos kinafolka for å kjøre fyrstikker og stearinlys. Og ettersom fyrstikker kan hete to ting, enten cerilla eller fosforo, så det ble en liten skattejakt dette og, etterfulgt av en kinesisk latter bak disken. De synes det er fryktelig morsomt når jeg prøver å uttale diverse ord, og sette sammen kanskje to, tre ord til en setning som godt kan komme til å bety noe helt annet enn hva meningen var. Men det er gøy! Det er sikkert. Jeg kommer sikkert hjem spankspråkelig med kinesisk aksent!

I kveld har vi vært hjemme. Hedda ser litt TV, vi har rydda og sopa (ingen støvsuger her) leiligheten (det gikk fort, for det er vel kanskje 8 m2 åpent gulv her) også har vi ordna litt med hobbyboka Hedda fikk av mimmi da vi dro. Hedda (og jeg!) gleder seg veldig til å få besøk her, for ho har så mye å fortelle og vise fram. "Det må vi si til mimmi!" sier ho stadig. Max har nå booket seg fly, og kommer den 04. mars. Det er lenge, lenge og altfor lenge til, men det var sånn det passa, og da det var billigst. Vi får se det positive med det, at jo lenger han får jobba, jo mer penger har han med seg ;-) Men det spørs om vi ikke må ta noen turer rundt her på egenhånd før det altså. Kjenner det er på tide å gjøre noe annet nå enn å tråkke de samme gatene hver dag. Så i morgen skal vi i "dyrehagen"! Det ligger en bio-park her i Santo Domingo, som kan vise frem mange av alle de artene dyr og planter som finnes i Costa Rica. Vi skal se tarantellaer (nå har jo ikke Roger Bottolf å vise fram lenger så....), slanger, sommerfugler, blomster, skorpioner etc. Det blir en fin lærdom å ta med seg også, for oss begge. Da kan vi se i levende live hvilke dyr vi IKKE skal ta på eller kose med..... Så det gleder vi oss til!
Nå er det tid for kveldsmat her. Klokka er litt over 18:00, og hjemme i Norge er klokka 01:08. Ha det godt så lenge alle sammen, og legg gjerne igjen kommentarer og spørsmål ;-)

Hedda y Monica

Endelig!

..... online! Det var mye greier, men det virka til slutt. Takket være en behjelpelig Jim her, og en dataguru av en bror jeg har i Norge.

Nå har det gått noen dager siden vi kom. Hvor mange? Eh... fire? Fem? Går litt surr, for livet her passerer i et helt annet tempo enn hva vi er vant til fra før. Ingen her vet hva stress er. Ikke engang hva det er å skyndte seg, så om man vil slippe å erge seg over nettopp det, er den eneste løsningen å skifte over til Tico-modus, og sveve med.

Vi har blitt en lokal attraksjon her virker det som, for alle vi har sett mer enn en gang vifter og vinker med labbene så fort de ser oss. Men de er bare vennlige i måten å gi oppmerksomhet på. Respektfulle og snille. Eller kanskje de ler bak ryggen vår. Det vet jeg ikke, men nettopp det kunne ikke brydd meg mindre. Det er artig å se hvordan småbarnsforeldre sakner farten i det de passerer oss i bil, for å løfte opp barna sine og peke på disse underlige, skummamelkfargede, lyshårede, høye menneskene som spaserer nedover gata deres, med sekk på ryggen og klær som ser helt annerledes ut enn deres (og jeg som trodde vi skulle skli rett inn med vår laidback'e klesstil). De peker, smiler og snakker sikkert om oss etterpå. Akkurat slik vi ville gjort om vi så to grønne giraffer som var ute og gikk....

"Huset" vi bor i er egentlig en bitte liten leilighet som ligger i hagen til "gamlehuset" til Bibi og Jim - et Tico-amerikansk ektepar vi leier av. Jim har til nå vært vår privatsjåfør, som ikke alltid har vært like mye til å stole på når det kommer til oppmøte og klokkeslett. Men han har bodd her så lenge at dette med ttt er vel rimelig inngrodd hos han nå.

Leiligheten / annekset vårt har et kombinert soverom / stue, med TV (jippi!), et soverom med en liten dobbeltseng, bad og kjøkken som bedre kan beskrives som en passage / gang mellom stua og soverommet, med noe kjøkkengreier i... Som komfyr og kjøleskap. Og en hel vask. Tenk, en hel vask faktisk. Tipper hele leiligheten er på 25 m2, men det holder nå for oss to i en måneds tid eller to (sier jeg etter 1 knapp uke).

Hagen her er en historie for seg selv. Bildene av hagen fortjener et eget album. Ikke fordi jeg er så god til å ta bilder, men fordi hagen er en veldig fotogen hage. Hvis hager kan være fotogene. Omtrent midt i er et svært mangotre. I mangotreet bor det en honningfugl familie, som alltid prøver å jage oss bort hvis vi er ute. De er søte. Er ganske sikker på at de ikke synes det samme om oss. Under mangotreet er det er rundt bort i stein, med tilhørende benker, også i stein. I hjørnet ved bordet har vi et ganske eget vannfall. Helt fantastisk, både synet og lyden. Vi har friske urter her selvfølgelig, men ikke på str med de vi er vant til hjemme. Nei, her er rosmarinbuska blitt til et tre med stamme og greier, mens timian'en er høyere enn meg og bladene på oreganoplanten er like store som hånda mi! Og selvfølgelig har vi små palmer her, og et banantre... Vi bruker hagen mye. Hedda kan ikke engang greie å skifte fra nattkjole før ho bare MÅ springe ut i hagen om morgenen og kjenne på morgensola (som forøvrig står opp kl 05:30 her). Vi våkner rundt kl 06:30, og da er det sol og varmt i hagen. Naboene våre, i det store huset, de bruker nesten ikke hagen, så vi har den omtrent for oss selv. Er vi hjemme så spiser vi lunsj og middag ute.

Ananasen her smaker som i Thailand, for den som har vært der. Frukten er en HELT annen her enn hjemme. Den smaker veldig søtt og saftig. Også vannmelonen er knallgod, og grønnsakene har en mye friskere og sterkere smak. Hver lørdag er det er stort grønnsaksmarked ca 1 km herfra. Vi var der på lørdag og gjorde storinnkjøp! Det var ca 800 m med bare frukt- og grønnsaksboder, og alt så så rent, ordentlig og friskt ut! Flott vær hadde vi også. Hedda var så uheldig at ei dame kom til å dunke borti ho akkurat på stikkstedet til BCG-sprøyta hennes, som enda har skårpe på... Det gjorde vondt, men det gikk fort over. Vi kjøpte bare frukt og grønnsaker som vi kjente fra før, sånn som poteter, grønne asparges bønner, broccoli, gulrot, ananas, jordbær etc. Når Max kommer kan han vise oss litt mer om hvordan man bruker de andre grønnsakene. Jeg vet at det finnes en type banan blant annet, som er stor og helt grønn. Den er giftig hvis man ikke koker den først. Og sånt er jo greit å vite. Om bananer mener jeg. For hvem kunne vel vite det når man kommer fra Norge hvor alle bananene er gule, litt bøyde og ca 20 cm lange? Men når det kommer til bananer her, så er baby-bananen en sikker vinner, og ikke til å ta feil av. Veldig søt og "saftig".

Været her er det kanskje mange som lurer på. Vel, Santo Domingo som ligger i Heredia provinsen, ligger ca 1100 moh, så her er lufta veldig norsk. Frisk, og ikke noe fuktig i det hele tatt. Akkurat nå er temperaturen som en norsk, god sommer, med 25-30 grader. Men det blåser godt her, så av og til kan det virke litt kaldere, og vi må ta på ei lita jakke. Været er definitivt best fra morgenen og frem til ca kl 13. Da skyer det litt til, og utpå ettermiddagen kan det komme litt puslete regn. Sånt regn som tørker på klærna før man har rukket å bli våt. Yr kalles det kanskje. Jim kaller det for prins Charles-regn fordi det er så puslete, og det ikke er noe "tak i det". I regntiden (fra ca mai-juni til november-desember) regner det 1 time fra kl 15. Og da har prins Charles gått å lagt seg. Da er det selveste kong Neptun som står for vannfallet, og han åpner det som åpnes kan!

Planen nå er å reise ned til kysten om en ukes tid eller så, for å prøve strendene og været der. Det er selvfølgelig mye, mye varmere der nede, og veldig fuktig. Man er jo tross alt i tropene. Kanskje er det greit å "bosette" seg et sted litt høyere opp, her som lufta er levelig? Det svaret vet vi nok om noen uker. Her vi bor nå er det i hvertfall ca 2,5 timer med buss fra kysten.

Gata vi bor i er forholdsvis rolig, men vi bor nær hjørnet til en av hovedgatene, så vi hører bilene godt. Det plager oss ikke noe særlig, kanskje bortsett fra om morgenen når alle lastebilene kommer med varer til butikkene rundt. Spesielt naboen får mange varer. De kina-menneskene som driver ved siden av her. Vet ikke hvor de gjør av alle varene de får, for butikken deres er temmelig liten. Og lastebilenen kommer i tur og orden fra ca kl soloppgang.

Også er det veldig vanlig å ha hund her. Noen har opp til flere, og alle er glade i å konverserer når vi tobeinte helst gjerne vil sove litt. Men hunder er bra, så de blir vi nok vant til. Tror hundene her blir "lært opp" til å signalisere, for de er helt klart en del av sikkerheten rundt privathusene. Alle hus her har minst en smijernsport med lås, og hund innenfor. I følge Jim så pleier man visst å si at "vi sitter i bur, mens de kriminelle går fri". Men han sier også at så lenge man ikke er tåpelig, så er det ingen fare forbundet med å gå utendørs her. Man skal liksom ikke opptre som one-million-babe eller noe i den duren (er ikke plaga), som f.eks. å vandre rundt som en gullsmebutikk, eller en rolex reklame. Men sånt gjelder jo for alle byer stort sett. Den vanligste kriminaliteten er lommetyveri, og finnes stort sett mest i San Jose (hovedstaden). Og dit skal ikke vi før vi evt. må via der for å ta bussen til Puntarenas (kysten).

Til nå har vi lokalisert tre lekeplasser ganske nær her vi bor. Den ene, beste og nærmeste er bare for de som bor i nabolaget, og ettersom jeg anser oss som en del av nabolaget så lekte vi der den andre dagen vi var her. Bare for å finne den låst med en svær hengelås dagen etterpå.... Men vi har funnet en fin en litt nærmere byen, og der var vi på picknick i dag, i 3,5 timer. Vi gikk til bakeren først og kjøpte donuts, rundstykker og noe fæle greier som Hedda ville ha, meg deig som var farget rød sikkert med konditorfarge eller noe. Grusomt. Ho ville ikke ha det selv engang. Så hadde vi med oss bakevarene, juice og litt godteri i parken (som vi kaller lekeplassen), spiste, lekte og solte oss litt. Deilig.

De er sånn passe amerikanisert her. Ikke de lokale ticoene, men amerikanerne som bor her (og det er ikke få) vil gjerne beholde sin identitet, og spyr opp nye, svære kjøpesentre og varehus. Man må være medlem for å kunne handle der, og prisene er det dobbelte av hva de er i de lokale kjøpesentrene. Alt er plastic-fantastic, og amerikanske merker. Jim holdt på å rope over seg når han tok oss med inn dit, og jeg plukket ut en boks med sjokoladepålegg til Hedda fra hylla i matvarebutikken; "are you familiar with that??? You know that isn't peanut butter!!??" Han tilbød meg å tegne medlemskap i denne verdenen av juveler, peanøtt smør og hamburgere, men jeg takket høflig nei....

Og i dag fant vi det lokale tico-supermarkedet i byen... MYE mer moro å gå der kan skjønne. Alle stirret selvfølgelig på oss igjen da, siden vi sikkert er nærmest de eneste utenbysfra som handler der. Men prisene! Det halve av amerika-verdenen vi ble kjent med for noen dager siden (hvor maten kostet det samme som i Norge faktisk!). Og mye mer annerledes ting å kjøpe, sånn som Costa Rica-mat. Det er jo dette vi vil! Der skal vi handle i morgen. I dag rakk vi bare innom for å kjøpe noen nye sandaler til Hedda. Ho ville ha sånne badeskoaktige sandaler som jeg ikke husker navnet på. Rosa selvfølgelig. Med blomst på. De var så fine atte. Så fine var de at vi dumpet innom en barnebutikk på veien til parken, og kjøpte et par brune sandaler i ekte sky også. 70,- nok kosta de. Oi oi oi. Og de rosa kosta 25,- nok.... Da går det an å kjøpe sko...

Nå skal jeg avslutte for i dag. Klokka er ikke mer enn 19:30 her, og Hedda har akkurat sovna. Klokka hjemme er da 02:30, og ingen leser vel dette før i morgen. Men da får alle ha en fin dag, så skrives vi mer senere. Hvis noen vil skrive oss en mail så er mail adressa mi; monica.o.dovle@hotmail.com

Klemmer fra Hedda y Monica

Fortsatt ingen tilgang

I dag har vi ventet paa aa bli kjoert til et svaert supermarked for aa faa kjoept et usb/kort til dataen, saann at vi kan faa brukt det traadloese nettet. Men den gang ei. Ting tar tid her, og ingen bryr seg om aa si i fra hvis de blir forsinket. Derfor dro vi i en ny lekepark som vi fant istedet. Naa er vi hjemme hos Bibi og Jim igjen, men de er ikke her. Det var i grunnen de vi venta paa i dag. Derfor dro vi tilslutt hit for aa se om vi fant de her. Men naa er vi sultne, saa naa reiser vi hjem igjen. Vi har kjoept ei vogn i dag, saann at vi kan gaa litt lenger av gangen. I dag har det vaert varmt og litt overskyet. Vi har gaatt en del, funnet to minibanker, og endelig faatt betalt husleie paa 3500,/ nok. Litt mye for en saa liten leilighet, men det er en veldig sikker leilighet, og en fantastisk hage. Naar jeg faar dataen opp og gaa saa skal jeg se etter et lite hus vi kanskje kan leie fremover. Vi har avtalt for 1 mnd her, men kan helt sikkert forlenge leietiden hvis vi vil det, saa et sted aa bo har vi! Naa faar vi se om jeg kan faa rotet frem skype her foer vi drar hjem. Hadet saa lenge!

Ingen tilgang til internett enda!

Hei alle som venter paa mail! De har selvfoelgelig en annen stikkkontakt her enn hva vi har hjeme, og min eksklusive 1 euro adapter virket ikke.... Saa jeg maa vente til butikkene aapner mandag, for aa bli kjoert til et svaert supermarket for aa se om de kan ha noe adaptersaker der...

Meeeen... Bortsett fra aa savne dataen min saa er alt bare bra! Flyturen gikk perfekt, og Hedda sov i 7 timer. Vi ble hentet som avtalt, og det var varmt under alle Norgeklaerna vi hadde paa. Leiligheten vi kom hjem til var liten, men i grunnen stor nok til oss to. Jeg legger inn bilder naar jeg faar min data opp og gaa... Omraadet vi bor i er helt greit. Det blaaser ganske mye her, saa vi maa vaere forsiktige med aa ta av oss for mye naar sola staar opp kl 0530 om morgenen. Men naar det er vindstille saa er det helt herlig. 20 til 25 grader. Sola er mest fremme om morgenen. Ogsaa har vi funnet to lekeplasser rett i naerheten, og vegg i vegg har vi en kinesisk drevet lokalbutikk. Jeg skriver handlelister paa spansk, og er til god latter hver gang jeg proever aa stotre frem smoer eller melk. Men bare vent tenker jeg! Dette skal vi klare!

Hedda storkoser seg i varmen. Fra ho vaakner rundt kl 06 saa er det rett ut doera og ut i hagen. Hagen er foressten helt fantastisk. Vi spiser middag under ety svaert mangotre hvor det bor en familie av arten honeybird. Ogsaa har vi palmer i hagen. Veldig rart. Vi spiser masse deilig frukt, som selvfoelgelig har en helt annen smak og styrke paa smaken her hvor den har solmodnet. I dag var vi paa et svaert groennsaksmarked, og det var saa deilig vaer! Hedda gikk i bare kjole og skaut, og alle ser paa henne og smiler naar de faar se denne blonde prinsessa som gaar rundt og synger Anniesanger.

Men naa maa jeg avslutte, for det er andre som staar i koe for aa laane denne dataen. Jeg skal som sagt faa lagt ut bilder snart haaper jeg. I mellomtiden saa faar dere troeste dere med at vi koser oss masse, og at dette foreloepig ser ut til aa bli en fin opplevelse!

Hedda og Monica

2 dager igjen

Hedda prøver tappert å svelge unna den flytende drikkevaksinen dukoral, men den smaker motsatt av fortreffelig. Også for en voksen, så jeg skjønner ho godt. Hold deg for nesa mens du drikker, sa en snusfornuftig mamma, og det holdt frem til ho brakk seg. Da greide ho ikke mer. Bedre gikk det derimot med dose nr to, som ho drakk opp helt i mikrosmå porsjoner. Så nå er det kun en dose igjen, som skal taes om et par-tre uker. Ja, det var godt jeg sa! Må huske på å pakke ned den også!

Lørdag kl 19:21 norsk tid rammet det kraftigste jordskjelvet på 30 år Costa Rica. Typisk altså. Jeg er livredd for at det skal begynne å riste under flyturen, og nå blir jeg jammen nødt til å være livredd for at det riste etter landing også! Men to ting er bra oppi det hele: 1 - at skjelvet rammet på lørdag, og ikke neste lørdag.... 2 - at det var 30 år siden siste så kraftige utbrudd. Det må vel matematisk sett si at dette ikke kommer til å gjenta seg det kommende året... Men jeg har laget en plan. Selvfølgelig har jeg laget en plan. Man reiser jo med barn, og da lager man planer. Jeg legger sykkelhjelmen til Hedda ved siden av senga hennes, og forklarer at den må ho ta på hvis senga begynner å riste. Og ved siden av min seng har jeg ei lommelykt, for strømmen har det visst med å gjemme seg også, når jorda skjelver som et aspeløv. Så skal vi dra stuebordet inn under dør-ramma, og krype under der og gjemme oss. Kanskje skjelvet raser forbi uten å finne oss. Det er bare det at et slikt skjelv har det med å vare i 30-60 sekunder, og det spørs om ikke vi kanskje er litt sent ute under bordet hvis vi både skal spenne på oss hjelmer og flytte på møbler først. Vel, vel. Vi får nå håpe vi slipper å erfare sånne spenninger, i dobbelt forstand.

Nå har jeg tatt en liten pause fra pakking og vasking. Er rimelig godt i rute føler jeg. Selv om jeg også føler at jeg ikke er i rute i det hele tatt. Har vi fått sagt hadet til alle? Har vi fått med oss alt (det vil jeg tro. I hvertfall sa badevekta mi det da den fikk kjenne vekta av koffertene)?

Vaskebøtta roper på meg igjen. Den vil gjerne ut og svinge kluten på bilen. Jeg kvier meg en smule, da Kia (som foressten er til salgs alle sammen!) har en litt vanskelig definerbar farge akkurat nå. Men er det ikke sånn at litt smuss på lakken bare beskytter da? Blir ikke riper og rust på en bil med trekk på, blir det vel?

4 dager igjen

Ja ja. Nok en dag har flydd forbi. Jeg har pakket for 3. gang nå, og det viser seg at vi snart ikke har plass til klær i det hele tatt. Utrolig hvor mye plass "alt annet" tar!? Kofferten veier 23 kilo i følge badevekta, og fjellsekken veier vel kanskje 15. Var på Nordbyen en snartur tidligere i dag for å hente bilder jeg har tatt av passene våre, i tilfelle de blir borte. Har liten tro på at en kopi kan hjelpe, men vi ble rådet til å oppbevare fotokopi i tilfelle.... Selvfølgelig klarte jeg å rote de bort i løpet av ti minutter fordi jeg måtte innom Meny også. Der la jeg de i ei vogn for å handle 25 bokser kattemat, og der trivdes de visst godt for de ble i hvertfall ikke med ut igjen... Og sånn hadde det seg at en litt svimmel Monica måtte springe rundt på Meny med to fulle poser katteboksmat, og smugkikke i alle de aktive handlevognene en lørdags formiddag. Stilig... Fant de til slutt da. De sto der og strålte i handlekurven til en mann som ikke skjønte bæret da jeg spurte om jeg kunne få igjen bildene mine, som tilfeldigvis hadde havnet blant hans matvarer og eiendeler.

Akkurat nå er det tre minutter til kl er 20:00 her. Det vil si at klokka er 13:00 i Costa Rica, og jeg har en ubekreftet avtale med Jim (verten vår) om at han skal ringe på dette klokkelsettet. Men det er noen dager fra jeg hørte fra ham, og det er ikke akkurat beroligene. Ringer han ikke så må jeg skrive ham en mail om at jeg nå må avtale med noen andre, for jeg kan ikke være usikker på om vi har noe sted å bo når vi ankommer Costa Rica etter 1,5 døgns reise altså! Og han som var så imøtekommende! Helt fram til jeg sa at vi ville leie av ham. Da hørte jeg plutselig ikke noe mer. Snodig. Amerikanere altså! Fysjom.

Ellers er mye klart nå. Reiseforsikringa er betalt, jeg har vaska ut av alle skapa og skuffene og den ene kofferten er lukket og låst. Hjelpe seg. Nå skjer det snart.

6 dager igjen

Da var det kvelden, og roen senker seg... WHAT??? ROEN??? Ha ha. Dagens vits. Hedda kom foressten hjem fra barnehagen i dag med hodet fullt av lim. Ho hadde laget pirathatt, og hadde limet den fast til håret så den ikke skulle ramle av....

Max er i Tyskland og skal ordne seg kredittkort som virker på utsiden av Tyskland også. Kan jo være kjekt å ha... I går var det mer enn 20 minus i Erfurt, og i en by ca 20 mil unna var det 27 kalde!!

Så. Dette var denne dagen. Den fløy av sted sammen med alle de andre. Håper flyturen vår går like fort. Gruer for 14 timer fra Frankfurt over havet, etter å først ha fløyet fra Torp via Køben til Frankfurt. Usj. Også gruer jeg meg til å si hadet. Gruer meg stort.

God natt sann.