I dag var det selvfølgelig ekstra vanskelig å få tak i en taxi. Vanligvis kjører det drøssevis av taxier opp og ned hovedgata utenfor her vi bor, men i dag var selvfølglig alle opptatt. Vi rusla nedover mot taxistasjonen da vi endelig fikk stoppa en taxi. Jeg hadde vurdert å få noen til å ringe og spørre etter en engelsktalende taxisjåfør, for det hadde vært en fordel når vi enda skulle sitte i denne bilen i vel tre timer, men jeg valgte å la tilfeldighetene råde. Og vi ble ganske så fornøyde (men det var bare til å begynne med!) da vi endelig fikk stoppet en taxi (da hadde vi gått nesten ned til byen), og sjåføren snakket litt engelsk.
Men.... Engelsktalende eller ikke. Bilen var et vrak (tydeligvis en privatbil som var omgjort til taxi. De "vanlige taxiene" er røde og mye nyere), men jeg sjekket at han hadde lisens og takstameter. Han kjørte med solbriller (litt mye grass, det sa han selv), og virka veldig slesk. Han kjørte som et svin (men det gjør ALLE her altså), og hadde det ganske så travelt. I mens prøvde han å prate litt engelsk, men det viste seg at han ikke kunne så mye likevel da alt kom til alt. Det var nok mest skryt for å få oss til å velge hans taxi. Ikke hadde han setebelter heller, men da jeg sa at det er ikke snakk om at vi setter oss inn i bilen for en så lang kjøretur UTEN belter, så krøp han baki og la ned setene, og fant frem sikkerhetsbeltene fra undersiden av baksetet.
Som sagt så hadde han det VELDIG travelt, og det hadde sin pris. Jeg kunne ikke annet enn å humre litt da han etter ca en times tid ble vinket inn til siden av politiet. Bildet under er av han og en politimann. Se DEN sleske sjåføren vår i caps. Vi sitter i baksetet i taxien og ler litt av hele greia, og har et ørlite håp om at han kanskje kommer til å kjøre LITT saktere resten av veien.
Men den gang ei. Uansett; vi kom nå fram til Sarapiqui etter å ha kjørt feil to ganger. Og han lot bilen stå å gå når han pratet med politiet, og takstameteret gikk selvfølgelig. Men hvordan kan jeg klage på det når jeg ikke kan så mye spansk da?
Videre måtte han spørre etter veien flere ganger. Hver gang jeg spurte om han visste hvor vi skulle, så sa han ja. Enten så skjønte han ikke hva jeg spurte om, eller så bare lurte han meg. Jeg tror på det siste. Han hadde alltid en "unnskyldning" for å stoppe. Han var tørst og skulle ha en cola (også gikk han ikke inn i butikken en gang, men bare spurte folk på utsiden om hvilken vei vi skulle kjøre), eller han var sulten.... Alltid lot han takstameteret stå og gå. Maria Teresa (huseieren i San Miguel) sa det ville kanskje koste 20000 colones med taxi, men vi var allerede oppe i 40000.
Til slutt fant han veien, og vi endte opp i en bitte liten "by" (jeg ville ALDRI trodd at dette stedet kunne merkes av på et kart en gang, for det var bare en fjellvei med et par-tre butikker og en slags skole og noen råtne hus. Han hadde tenkt å slippe oss av der, men da ble jeg litt forstørra. Jeg ante jo ikke hvor vi skulle gå! Vi hadde en avtale med Maria Teresa om å møte ho ved broa over Rio Sarapiqui, så han kjørte oss dit etter å ha spurt seg fram igjen. Der nede ved broa slapp han oss av, og jeg følte meg et sekund litt hjelpesløs. Men den følelesen ble fort bytta ut med en anelse irritasjon da han skyndtet seg å slå av takstameteret før jeg rakk å se hva som sto. Og da jeg spurte hvor mye han skulle ha sa han 85000!!!! Og det er mye penger det! Ikke for fem flate øre kunne det ha kosta SÅ mye! Men igjen; hva skulle jeg gjøre da. Savner Max i sånne situasjoner altså. Eller kunnskap om det spanske språk.
Vel. Ganske glade for å bli ferdige med taxituren i bilen hans, beveget vi oss nedover mot brua. Her hadde jordskjelvet ødelagt en god del, og hele veien mot Sarapiqui så vi hvor det hadde gått leirskred langs veien. Noen steder lå det trær, og enkelte steder ble hus bygd opp igjen. Men bare i ganske råtne slumstrøk, så det er tydelig at de er de som blir hardest rammet. Også bruer. For hele brua over Rio Sarapiqui var under rekonstruksjon. Det hadde Maria Teresa fortalt, så avtalen var at vi skulle gå over og møte ho på den andre siden. Ho bare "glemte" å fortelle hvor langt de hadde kommet i arbeidet.... Brua var ikke sikret. Det var laget to kjørespor over, som var ferdig, men uten noenting i midten og på sidene. Så vi måtte "balansere" over brua på det ene kjøresporet, og elven var vel 40 meter under oss tenker jeg. Jeg må innrømme at selv om kjøresporet var ca 70-80 cm bredt, så holdte jeg nok fast i Hedda så handa hennes ble en tanke blå. Det var ikke breit nok til at vi kunne gå ved siden av hverandre helt, så vi gikk sånn halvveis ved siden av hverandre / bak hverandre, og vi så IKKE ned! I hvertfall ikke jeg, og jeg liker å tro at Hedda hørte på meg da jeg gjentok meg selv så ho hørte det hele veien: "se hvor du går! Ikke se ned! Se hvor du går! Ikke se ned!" selv om ho på sin side sa: "mamma, det er så stilig å se på elva under her!"
Vi kom oss nå helskinnet over, og jeg ringte til Maria Teresa som kom og møtte oss 5 minutter senere. Det var veldig varmt i dette området, og mye fuktigere enn hjemme i Santo Domingo. Santo Domingo ligger nesten 1200 m over havet, og der er temperaturen nå som en god, norsk sommer. San Miguel ligger 400 m over havet. Jo nærmere kysten man kommer, jo varmere og mer fuktig blir det. Og her var vi i tilegg midt i regnskogen faktisk, og regntiden var bare så vidt på hell, så det hadde regnet noen dager i strekk da vi kom (men i dag var det sol!).Vi gikk opp mot huset vi skulle se på, oppover en bratt, bratt bakke. For å komme ned til brua måtte vi ned en veldig bratt bakke, og nå opp igjen. Jeg hadde forestilt meg at hvis vi skulle leie her så kunne vi ha kjøpt en sykkel, men det hadde faktisk ikke vært noen vits. Ikke en gang Louis Armstrong hadde syklet oppover disse bakkene.
Da vi kom fram kjente jeg umiddelbart huset igjen fra bildene, men det så ut som om noen hadde krympet det. Veldig. I annonsen sto det 250m2. Dette huset kunne ikke være på mer enn 90m2, maks 100. Det var tøft bygget, i heltre, litt cowboy-aktig, og gata på utsiden var ikke trafikkert og barn lekte fritt. Det var hester og kuer hele veien, og akkurat sånn som vi vil ha det. Men... Det er alltid et men. Huset var ikke sånn jeg trodde. Det var ingen hage der, bare ugrass (slanger, skorpioner, skaumenner, edderkopper), og en huske i et tre. Og selv om huset fra utsiden (og på bildet under!) så veldig idyllisk ut, så var det nesten ikke møbler der, ikke noe komfyr, og vi fikk se på bare ett av soveromma av en eller annen grunn.
Og i og med at vi gjerne vil leie ett sted for resten av tiden, sånn at Hedda kan begynne i barnehage, få venner etc, så fant jeg fort ut at dette nok ikke er stedet vil vil bo. Selv om områdene rundt var perfekte med jorder og dyr så var ikke huset noe særlig må jeg si. Ikke "byen" San Miguel heller (jeg skjønner fortsatt ikke hvordan noen kan kalle den for en by).Maria Teresa lot oss være litt for oss selv, og sa vi bare skulle komme over til ho når vi hadde fått slappet av litt. Og tilbudet om å overnatte der sto fortsatt ved lag (hvor mente ho vi skulle sove egentlig? Det ene soverommet vi så var med en enkeltseng, og det var ikke hverken sengetøy eller noe annet der), men jeg hadde allerede bestemt at vi IKKE skulle overnatte der.
Hedda og jeg satt oss ned ved bordet og drakk litt vann. Det var veldig varmt og vi var tørste. Heldigvis hadde jeg smørt med masse mat, så vi led ingen sultnød. Og jeg hadde kjøpt med masse vann, så vi klarte oss fint sånn sett. Men nå måtte vi ha en "voksenprat" sa jeg til Hedda, som ble stor i øynene. Ho satt seg ordentlig på stolen sin, og tok på seg "stor-jente-fjeset". Jeg spurte ho hva ho synes om huset. Om ho synes dette huset var finest, eller om huset til Dough og Rosie (naboene, som bor i et "vanlig" hus med sofa og komfyr) var finest. Ho tenkte lenge, og til slutt sa med veldig veslevoksen stemme; "jeg synes ikke dette huset er SÅ fint. Men det er tøft. Jeg synes dette huset er tøffere, men huset til Rosie er finere." Og jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Men vi var enige om at vi ikke vil bo der.
Så etter 15 minutter i huset vi hadde reist tre timer for å se, hadde vi avgjort at vi ikke skulle leie der. Men jeg kan ikke si det var bortkastet tid (kanskje penger men...). Vi hadde fått sett så mye fin natur på turen, og Hedda er en engel å reise med, så vi var ved godt mot.
Maria Teresa ringte etter en taxi til oss, og meninga var at han skulle kjøre oss opp til San Miguel sånn at vi kunne ta bussen til Ciudad Quesada (en mye, mye større by. En virkelig BY). Men bussen gikk ikke før en time senere, så taxien kjørte oss hele veien. Det tok ca 45 minutter, og jeg betalte 16000 colones. En mer normal pris, absolutt. Ca 230 nok. Han fant dessuten et fint hotell til oss, da vi selvfølgelig ikke hadde booket noe rom annet enn i huset i skogen. Han kjente eierne, som drev et lite hotell med bare fire rom. Men det var flotte rom (selv om det bare var tre senger og et tv der, også et svært bad med dusj), og veldig rent. Og for en hage!! En nydelig hage med appelsintre og en elv som rant nedover bare 20 meter fra vår terrasse. Vi hørte ikke noe trafikk, bare fuglesang og elva som rant.
Det var deilig å slenge seg nedpå en ren seng og se litt på tv. Rommet kosta 20000 colones (280 kroner), og vertskapet var hyggelige, selv om de ikke kunne et ord engelsk. Men vi gjorde da avtaler fordet, for alt er mulig med noen få ord på spansk og litt fingerspråk, en penn og litt papir. Eieren tilbød å kjøre oss til busstasjonen neste dag kl 11, og det var veldig snilt. Taxisjåføren som hadde kjørt oss dit var kjempesnill også, og kjørte oss til en minibank gratis for å ta ut penger til rommet (den første taxisjåføren hadde jo ruinert oss). Vi slappet litt av på rommet, og så gikk vi ned til sentrum (ca 600 m) og spiste pizza. Så handlet vi litt godteri på vei hjem, og kosa oss foran tv resten av kvelden....
Dagen etter ruslet vi igjen ned til sentrum. Denne gang for å forberede bussturen hjem, som skulle ta ca to timer til San Jose, og så 15 minutter i taxi til Santo Domingo. Vi kjøpte loff hos bakeren, bananer på hjørnet, masse drikke og en leke til Hedda i en alt-mulig-butikk (og de er det mage av! Plastic fantastic...) Brødskivene jeg hadde smørt dagen før holdt ikke mål, da det ikke var kjølskap på rommet. De ligna en deigmasse med svette gulostbiter i. Så gikk vi tilbake til hotellet og tok noen bilder av hagen og elva, og så var klokka plutselig 11. Hotelleieren dukket opp på utsiden akkurat på slaget, og kjørte oss helt frem til busstasjonen. Han ble med oss inn, hjalp oss med billettene og fant riktig buss til oss. Han var veldig hyggelig, og skulle vi trenge et rom i Quesada igjen så velger vi nok samme hotell. Veldig bra altså, bortsett fra at jeg måtte tette igjen hele utgangsdøra med dopapir fordi det kom en horde med svære maur inn gjennom dørglipene.Jeg hadde tatt en reisesyketablett, for jeg blir så bilsyk i buss. Bare reisen fra Tjølling til Sandefjord er drepen, og nå som jeg "kjenner" fjellveiene over til San Jose, så visste jeg at det var ingen mulighet for meg å holde på mat og vann uten en slik tablett (som var datomerket "best før 2003").
Bussturen gikk strålende. Hedda er en fantastisk "backpacker". Turen tok to timer akkurat, og vi gikk av i San Jose, på bussterminalen midt i slummen. Jeg tok sekken på ryggen og Hedda på magen, og så gikk vi gjennom slummen på vei ned til sentrum hvor vi fant en koselig, italiensk resturant hvor vi spiste....... pizza. Igjen. Så tok vi taxi hjem, og slappet av resten av kvelden. En fin-fin opplevelse denne turen. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi kjenner landet litt bedre nå som vi har sett litt mer enn bare Santo Domingo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar