Endelig!

..... online! Det var mye greier, men det virka til slutt. Takket være en behjelpelig Jim her, og en dataguru av en bror jeg har i Norge.

Nå har det gått noen dager siden vi kom. Hvor mange? Eh... fire? Fem? Går litt surr, for livet her passerer i et helt annet tempo enn hva vi er vant til fra før. Ingen her vet hva stress er. Ikke engang hva det er å skyndte seg, så om man vil slippe å erge seg over nettopp det, er den eneste løsningen å skifte over til Tico-modus, og sveve med.

Vi har blitt en lokal attraksjon her virker det som, for alle vi har sett mer enn en gang vifter og vinker med labbene så fort de ser oss. Men de er bare vennlige i måten å gi oppmerksomhet på. Respektfulle og snille. Eller kanskje de ler bak ryggen vår. Det vet jeg ikke, men nettopp det kunne ikke brydd meg mindre. Det er artig å se hvordan småbarnsforeldre sakner farten i det de passerer oss i bil, for å løfte opp barna sine og peke på disse underlige, skummamelkfargede, lyshårede, høye menneskene som spaserer nedover gata deres, med sekk på ryggen og klær som ser helt annerledes ut enn deres (og jeg som trodde vi skulle skli rett inn med vår laidback'e klesstil). De peker, smiler og snakker sikkert om oss etterpå. Akkurat slik vi ville gjort om vi så to grønne giraffer som var ute og gikk....

"Huset" vi bor i er egentlig en bitte liten leilighet som ligger i hagen til "gamlehuset" til Bibi og Jim - et Tico-amerikansk ektepar vi leier av. Jim har til nå vært vår privatsjåfør, som ikke alltid har vært like mye til å stole på når det kommer til oppmøte og klokkeslett. Men han har bodd her så lenge at dette med ttt er vel rimelig inngrodd hos han nå.

Leiligheten / annekset vårt har et kombinert soverom / stue, med TV (jippi!), et soverom med en liten dobbeltseng, bad og kjøkken som bedre kan beskrives som en passage / gang mellom stua og soverommet, med noe kjøkkengreier i... Som komfyr og kjøleskap. Og en hel vask. Tenk, en hel vask faktisk. Tipper hele leiligheten er på 25 m2, men det holder nå for oss to i en måneds tid eller to (sier jeg etter 1 knapp uke).

Hagen her er en historie for seg selv. Bildene av hagen fortjener et eget album. Ikke fordi jeg er så god til å ta bilder, men fordi hagen er en veldig fotogen hage. Hvis hager kan være fotogene. Omtrent midt i er et svært mangotre. I mangotreet bor det en honningfugl familie, som alltid prøver å jage oss bort hvis vi er ute. De er søte. Er ganske sikker på at de ikke synes det samme om oss. Under mangotreet er det er rundt bort i stein, med tilhørende benker, også i stein. I hjørnet ved bordet har vi et ganske eget vannfall. Helt fantastisk, både synet og lyden. Vi har friske urter her selvfølgelig, men ikke på str med de vi er vant til hjemme. Nei, her er rosmarinbuska blitt til et tre med stamme og greier, mens timian'en er høyere enn meg og bladene på oreganoplanten er like store som hånda mi! Og selvfølgelig har vi små palmer her, og et banantre... Vi bruker hagen mye. Hedda kan ikke engang greie å skifte fra nattkjole før ho bare MÅ springe ut i hagen om morgenen og kjenne på morgensola (som forøvrig står opp kl 05:30 her). Vi våkner rundt kl 06:30, og da er det sol og varmt i hagen. Naboene våre, i det store huset, de bruker nesten ikke hagen, så vi har den omtrent for oss selv. Er vi hjemme så spiser vi lunsj og middag ute.

Ananasen her smaker som i Thailand, for den som har vært der. Frukten er en HELT annen her enn hjemme. Den smaker veldig søtt og saftig. Også vannmelonen er knallgod, og grønnsakene har en mye friskere og sterkere smak. Hver lørdag er det er stort grønnsaksmarked ca 1 km herfra. Vi var der på lørdag og gjorde storinnkjøp! Det var ca 800 m med bare frukt- og grønnsaksboder, og alt så så rent, ordentlig og friskt ut! Flott vær hadde vi også. Hedda var så uheldig at ei dame kom til å dunke borti ho akkurat på stikkstedet til BCG-sprøyta hennes, som enda har skårpe på... Det gjorde vondt, men det gikk fort over. Vi kjøpte bare frukt og grønnsaker som vi kjente fra før, sånn som poteter, grønne asparges bønner, broccoli, gulrot, ananas, jordbær etc. Når Max kommer kan han vise oss litt mer om hvordan man bruker de andre grønnsakene. Jeg vet at det finnes en type banan blant annet, som er stor og helt grønn. Den er giftig hvis man ikke koker den først. Og sånt er jo greit å vite. Om bananer mener jeg. For hvem kunne vel vite det når man kommer fra Norge hvor alle bananene er gule, litt bøyde og ca 20 cm lange? Men når det kommer til bananer her, så er baby-bananen en sikker vinner, og ikke til å ta feil av. Veldig søt og "saftig".

Været her er det kanskje mange som lurer på. Vel, Santo Domingo som ligger i Heredia provinsen, ligger ca 1100 moh, så her er lufta veldig norsk. Frisk, og ikke noe fuktig i det hele tatt. Akkurat nå er temperaturen som en norsk, god sommer, med 25-30 grader. Men det blåser godt her, så av og til kan det virke litt kaldere, og vi må ta på ei lita jakke. Været er definitivt best fra morgenen og frem til ca kl 13. Da skyer det litt til, og utpå ettermiddagen kan det komme litt puslete regn. Sånt regn som tørker på klærna før man har rukket å bli våt. Yr kalles det kanskje. Jim kaller det for prins Charles-regn fordi det er så puslete, og det ikke er noe "tak i det". I regntiden (fra ca mai-juni til november-desember) regner det 1 time fra kl 15. Og da har prins Charles gått å lagt seg. Da er det selveste kong Neptun som står for vannfallet, og han åpner det som åpnes kan!

Planen nå er å reise ned til kysten om en ukes tid eller så, for å prøve strendene og været der. Det er selvfølgelig mye, mye varmere der nede, og veldig fuktig. Man er jo tross alt i tropene. Kanskje er det greit å "bosette" seg et sted litt høyere opp, her som lufta er levelig? Det svaret vet vi nok om noen uker. Her vi bor nå er det i hvertfall ca 2,5 timer med buss fra kysten.

Gata vi bor i er forholdsvis rolig, men vi bor nær hjørnet til en av hovedgatene, så vi hører bilene godt. Det plager oss ikke noe særlig, kanskje bortsett fra om morgenen når alle lastebilene kommer med varer til butikkene rundt. Spesielt naboen får mange varer. De kina-menneskene som driver ved siden av her. Vet ikke hvor de gjør av alle varene de får, for butikken deres er temmelig liten. Og lastebilenen kommer i tur og orden fra ca kl soloppgang.

Også er det veldig vanlig å ha hund her. Noen har opp til flere, og alle er glade i å konverserer når vi tobeinte helst gjerne vil sove litt. Men hunder er bra, så de blir vi nok vant til. Tror hundene her blir "lært opp" til å signalisere, for de er helt klart en del av sikkerheten rundt privathusene. Alle hus her har minst en smijernsport med lås, og hund innenfor. I følge Jim så pleier man visst å si at "vi sitter i bur, mens de kriminelle går fri". Men han sier også at så lenge man ikke er tåpelig, så er det ingen fare forbundet med å gå utendørs her. Man skal liksom ikke opptre som one-million-babe eller noe i den duren (er ikke plaga), som f.eks. å vandre rundt som en gullsmebutikk, eller en rolex reklame. Men sånt gjelder jo for alle byer stort sett. Den vanligste kriminaliteten er lommetyveri, og finnes stort sett mest i San Jose (hovedstaden). Og dit skal ikke vi før vi evt. må via der for å ta bussen til Puntarenas (kysten).

Til nå har vi lokalisert tre lekeplasser ganske nær her vi bor. Den ene, beste og nærmeste er bare for de som bor i nabolaget, og ettersom jeg anser oss som en del av nabolaget så lekte vi der den andre dagen vi var her. Bare for å finne den låst med en svær hengelås dagen etterpå.... Men vi har funnet en fin en litt nærmere byen, og der var vi på picknick i dag, i 3,5 timer. Vi gikk til bakeren først og kjøpte donuts, rundstykker og noe fæle greier som Hedda ville ha, meg deig som var farget rød sikkert med konditorfarge eller noe. Grusomt. Ho ville ikke ha det selv engang. Så hadde vi med oss bakevarene, juice og litt godteri i parken (som vi kaller lekeplassen), spiste, lekte og solte oss litt. Deilig.

De er sånn passe amerikanisert her. Ikke de lokale ticoene, men amerikanerne som bor her (og det er ikke få) vil gjerne beholde sin identitet, og spyr opp nye, svære kjøpesentre og varehus. Man må være medlem for å kunne handle der, og prisene er det dobbelte av hva de er i de lokale kjøpesentrene. Alt er plastic-fantastic, og amerikanske merker. Jim holdt på å rope over seg når han tok oss med inn dit, og jeg plukket ut en boks med sjokoladepålegg til Hedda fra hylla i matvarebutikken; "are you familiar with that??? You know that isn't peanut butter!!??" Han tilbød meg å tegne medlemskap i denne verdenen av juveler, peanøtt smør og hamburgere, men jeg takket høflig nei....

Og i dag fant vi det lokale tico-supermarkedet i byen... MYE mer moro å gå der kan skjønne. Alle stirret selvfølgelig på oss igjen da, siden vi sikkert er nærmest de eneste utenbysfra som handler der. Men prisene! Det halve av amerika-verdenen vi ble kjent med for noen dager siden (hvor maten kostet det samme som i Norge faktisk!). Og mye mer annerledes ting å kjøpe, sånn som Costa Rica-mat. Det er jo dette vi vil! Der skal vi handle i morgen. I dag rakk vi bare innom for å kjøpe noen nye sandaler til Hedda. Ho ville ha sånne badeskoaktige sandaler som jeg ikke husker navnet på. Rosa selvfølgelig. Med blomst på. De var så fine atte. Så fine var de at vi dumpet innom en barnebutikk på veien til parken, og kjøpte et par brune sandaler i ekte sky også. 70,- nok kosta de. Oi oi oi. Og de rosa kosta 25,- nok.... Da går det an å kjøpe sko...

Nå skal jeg avslutte for i dag. Klokka er ikke mer enn 19:30 her, og Hedda har akkurat sovna. Klokka hjemme er da 02:30, og ingen leser vel dette før i morgen. Men da får alle ha en fin dag, så skrives vi mer senere. Hvis noen vil skrive oss en mail så er mail adressa mi; monica.o.dovle@hotmail.com

Klemmer fra Hedda y Monica