Apekatter, sykehus og seiltur

Som jeg skrev så var det skikkelig dårlig vær over Puntarenas forrige dagen. Heldigvis kom ikke tornardoene dit vi var, men I puntarenas er det nå mange husløse fikk vi høre i går. Og vi som var litt småirritert over uteblitt internett et par dager....

Onsdag dro vi en tur til the public beach of Manuel Antonio igjen. Vi hadde et lite "uhell" i vannet, da en svær bølge kom og tok oss. Vi så jo at bølgene var store, og vi visste også om undervannsstrømmene der, men strømmene merket vi ikke noe særlig til. Derimot var bølgestyrken større enn vi trodde, det får'n si!

(PS: bildet: apekatt i treet, med banan i hendene)

Vi hadde ikke gått langt ut (kanskje jeg hadde vann til låra. I hvertfall ikke lenger, for Hedda kunne fortsatt stå) da en svær bølge kom. Det var moro med bølgene syntes vi, for de spruta oss i ansiktet, og vi kunne føle at de liksom dro oss ut og inn på stranda. Men denne bølgen var virkelig sterk. Jeg holdt Hedda godt fast fra før i tilfelle, og ho hadde både armringer og badering, så ho fløyt godt. Men denne gang kom vi midt i "bretten" på bølgen, og bla bare slått i bunnen med et brak, og dratt under av strømmen som fulgte. Det var ikke særlig morsomt. Jeg niholdt på Hedda, og tenkte (etterpå) at det var godt jeg


ikke akkurat hadde smørt ho inn med solkrem. Da hadde ho vært glatt å holde på.

(PS: bildet: en av strandresturantene helt til venstre på stranden)

For etter vi kom opp igjen (hvor lenge vi var under vet jeg ikke, men jeg slo i hvertfall nedi bunnen to ganger, med skrubbsår og blåmerke som resultat) hadde ho ikke baderingen på seg lenger, men jeg holdt fortsatt taket rundt livet hennes heldigvis. Også er ho veldig flink til å holde pusten under vann, dykke osv, så jeg tror ho tjente på det nå. Ho sutra litt over vann i nesa, men det fikk gå. Hatten hennes var borte, og den fant vi aldri igjen, men baderingen fikk vi tak i.

Etter dette så holdt vi oss til knehøyde på vannet, eller lavere. Bølgene var jammen store nok selv om vi bare satt i vannkanten, og vi ble dyttet overende flere ganger der også, men da på en mye mer uskyldig og morsom måte.

Vi så også apekatter i trærne da vi kom (se et av bildene over). Samme slag som vi har rundt resturanten på hotellet, men som jeg aldri liksom har fått tatt noen ordentlige bilder av. Jeg tror de heter Howler monkeys, men jeg er ikke sikker. Det kan også være white face monkeys, for så vidt vi kunne se så har de hvite fjes.



Torsdag startet vi dagen som vanlig med frokost, men denne dagen ville vi spise på rommet for Hedda ville se på Franklin på tv. Etter det hadde ho lyst til å bade litt, og siden vi ikke hadde noen planer, og sikkert kom til å ende opp på stranda etterhvert uansett, så syntes jeg det var ok. Ho plaska litt rundt der for seg selv mens jeg satt i skyggen og fulgte med. Da ho hang over kanten for å fortelle meg noe, satt ho plutselig i et skrik og ropte at ho hadde slått seg på toa. Jeg farte ikke opp i hundreogti må jeg innrømme, for ho har det noen ganger med å skrike høyt for det minste, så jeg rusla opp til trappa der ho sto, fortsatt i samme stilling. Men da jeg fikk se toa
så fikk jeg opp farta. For det rant blod! Det dryppet ikke. Jeg bare dro ho opp og sprang ned på rommet vårt for å få stoppet blødningen og sett hvordan kuttet så ut, men det blødde så mye at det var ikke lett å vurdere. Derfor surret jeg et gassbind med en pad under rundt toa hennes, ganske hardt, også sprang vi ned i resepsjonen for å få tak i en taxi så vi kunne dra til en doktor.

(PS: bildet: vi skifta bandasje da vi kom hjem fra sykehuset igjen, for den var ganske våt av blod...)

Jeg var ganske sikker på at dette måtte syes, og taxien kom bare litt etterpå. Det tok ca ti minutter å kjøre til sykehuset i Quepos, og i mens prøvde jeg å forberede ho på at såret kanskje måtte syes, og at ho da måtte ta en sprøyte. Jeg
har alltid vært tilhenger av å forberede ho på
ting, både på godt og vondt, men nå er jeg ikke så sikker lenger. Ho har fått så sprøyteskrekk at ho skreik nesten hele veien. Ikke fordi såret gjorde vondt, men fordi ho KANSKJE måtte ta sprøyte...
(PS: bildet: vi lager tullefjes på resturanten)

Når vi kom på sykehuset ble vi møtt av en engelsktalende ambulansesjåfør som fulgte oss forbi hele køen av lokale syke (det føltes litt dårlig gjort, men jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe med det!). Vi måtte vise passene i resepsjonen, også fikk vi komme inn "back stage", hvor de syke lå, og hvor doktorene hadde en skranke a la Greys Anatomy. Der ble Hedda plassert i en rullestol, og vi satt og ventet i kanskje ti minutter

tre (!) personer kom og hentet oss inn på et rom. Den ene forsvant, men vi hadde forsatt en doktor og en sykepleier til rådighet. De tok av min bandage, og fortalt på spansk-engelsk at de skulle sette litt bedøvelse for å kunne åpne såret og se hvor dypt det var. Det var resulterte selvfølgelig i et ramaskrik uten sidestykke, men da jeg fikk forklart Hedda hvorfor ho skulle få sprøyte, og hvor vondt det kunne gjøre hvis ho IKKE fikk noe bedøvelse, da var det greit. Men jeg vet selv hvor vondt det gjør å få satt en sprøyte i og ved siden av et sår, og ho hylte fælt.

(PS: bildet: et svært tre som fasinerte oss veldig, rett ved der vi bodde)

Det var fort over, og doktoren konstanterte at det ikke var nødvendig å sy. Jeg må vel innrømme at jeg ble en smule overrasket, men nå er ikke jeg doktor. Jeg bare trodde at det var viktig å lukke et sår som befant seg på et sted som stadig er utsatt for bevegelse og møkk. Og som forsatt blødde som bare det. Men de lappet det sammen, og vi fikk dra hjem. Trodde vi...

For nå måtte vi nemlig sitte i registreringskø. Tenker vi venta en halv time jeg, på å få betale for medisinene Hedda

hadde fått (en salve med antibiotika og smertestillende).

Selve konsultasjonen var gratis, da all sykehusbehandling i Costa Rica er gratis. For turister også. Jeg betalte rundt 200 nok for medisinen bare, og bedøvelsen. Og så måtte vi sitte i apotek-kø.... Kø, kø, kø. Men dette er noe av det Costa Rica er kjent for. Alt til sin tid. Og tid er noe de har nok av. Men hittil har vi ikke lidd noe særlig under dette ryktet, så vi skulle saktens tåle litt venting.

(PS: bildet: katamaranen ved kai i Quepos)

Tenker vi satt i en time jeg. Heldigvis var det ei dame som forklarte at jeg måtte levere resepten i skranken FØR vi satt oss ned for å vente. Ellers hadde jeg bare satt oss ned, og der hadde vi blitt den dagen tenker jeg.

Etter vi hadde fått medisinene sprang vi over gata til kiosken og fikk kjøpt oss noe å drikke. Varmen er uutholdelig når man er tvunget til å sitte inne i lokaler uten aircondition, og jeg hadde selvfølgelig sprunget fra både vann og mine egne sko i all ståheien, så jeg gikk barbeint på en nesten smeltet asfalt. Au! Men vi var jo i nærheten av et sykehus så....
Så skulle vi ta taxi hjem, men den ville ikke starte. Mer venting. Jeg fikk spurt om vi kanskje skulle bytte taxi, og ta en annen en, men de vil jo tjene penger, så han lot oss vente en god stund før han fikk noen andre til å kjøre.
Hedda var fra nå nektet all adgang til sand og vann, så resten av dagen ble litt kjedelig og varm. Vi var mye på rommet, også gikk vi og spiste på ettermiddagen. Jeg måtte bære ho overalt, for ho skulle heller ikke trå på foten på minimum to dager, og der vi bodde var jo alt bare oppoverbakke, minst 45 graders stigning, så det var ikke så mye vi (jeg) orket å gjøre. Jeg sa til eieren av hotellet at vi vurderte å reise hjem samme kveld, da det i grunnen ikke var noen vits for oss å bli der lenger, da vi ikke kunne dra på stranda og ikke bade i bassenget. For det var jo det Hedda hadde gledet seg til, og det vi kom for. Men de gav ikke igjen pengene jeg allerede hadde betalt for oppholdet sa de. Etter mye om og men fikk vi tilbud om å få igjen pengene for 1 natt, men det ble for dumt fordi vi allerede hadde booket fly i dag (lørdag), og måtte da ha booket og betalt nye billetter. Så vi ble. Men jeg må si jeg synes det var litt merkelig at de ikke engang tilbød oss noe å drikke (eller en middag, eller å betale sykehusregningen) etter at Hedda skjærte seg så kraftig i deres svømmebasseng. Syntes det hadde vært på sin plass kanskje.

Vel.... Fredag måtte vi da finne på noe som ikke inneholdt bading, gåing eller møkk. Valget sto mellom en mangrovetur i en båt oppover en elv for å se ville dyr og masse natur (og dette fristet mest), eller å dra på seiltur med en katamaran for å se delfiner og havskilpadder.

(PS: bildet: Hedda "styrer" båten ved hjelp av pumpa på do....)

Det ble til at vi booket en tur med seilbåten, da mangroveturen gikk av stabelen ti minutter etter jeg forhørte meg om alternativene i resepsjonen. Og det ble litt stress synes jeg. Dessuten var elvebåten liten i forhold til seilbåten, og kom kanskje til å bli litt kjedelig for en 4-åring etter et par timer...
Vi ble hentet i minibuss kl 13:40. Turen til kaia i Quepos tok ca 20 minutter. Artig å få sett denne

byen også. Det var jo en del av planen. Vi ble geleidet ombord, og det var vel kanskje 15 mennesker ombord, om ikke færre, så det var masse plass. Bak på dekk hadde de to svære nett som man kunne sitte 4 voksne på, og se ned i vannet under båten. Det var stilig. Hedda satt der litt.

(PS: bildet: Hedda styrer båten på ordentlig, med litt hjelp av den ordentlige kapteinen)

Vi putret og kjørte i en halv time tenker jeg (dårlig med vind, så vi fikk ikke seilt så mye), da de mente vi hadde kommet til et fint sted for å kunne se delfiner. Men ikke en eneste delfin var å se. Så vi putret videre. All drikke ombord var gratis, også drinker, så jeg skeiet ut med en hel Cuba Libre (!!). Hedda ble favoritt ombord, og alle syntes selvfølgelig veldig synd på den

stakkars jenta med den SVÆRE bandasjen (mamma'n hadde selvfølgelig passa på å legge et par-tretten ekstra lag med bandasje på, så det skulle se ekstra ikke ut. Så ingen skulle tro at vi jukset liksom..), som ikke kunne bade mens ho var i Manuel Antonio. Ho fikk styre båten (bildet over), og ho fikk prøve "tørrdykke" da de andre snorkla i vannet.

(PS: bildet: hvaler!!)

Snart kom vi frem til et sikkert delfinsted, og de elegante skapningene skuffet oss ikke! De kom i mengdevis, og hoppet rundt båten og svømte sammen med oss en lang stund til alles elleville jubel. Etter en halvtimes tid kjørte vi videre, og vi hadde vel kjørt kanskje et kvarter da plutselig et av mannskapene ropte ut noe på spansk, og resten av mannskapet begynte å løpe rundt for å tilsynelatende lete etter noe viktig. Jeg fikk en slags deja vu fra flyopplevelsen jeg hadde for noen år tilbake, da det rådet vill panikk blant crew'et, men denne gang var det gledespanikk, hvis det er noe som heter det. De glamte nesten oss passasjerer, og styrtet rundt i båten for å ta bilder av noe langt borte. En av mannskapet hadde heldigvis hodet i behold, og kunne informere om at vi akkurat nå kunne se hvaler forut! Og de var ganske så sjeldene å se her, i hvertfall på denne tiden. Og det tror jeg jammen på, for da hvalene kom helt nær båten var mannskapet helt ville, og hang i master, tau og alt som ville holde. På bildet over ligger et av mannskapet helt ytterst på tuppen bak for å se. Og det var virkelig et syn! Delfinene bleknet liksom litt i skyggen av disse svære dyra som kom i flokk, hoppet i flokk og "dusjet" oss med vann som de sprutet ut gjennom hullet på hodet. De var helt svarte, og virkelig elegante. Delfinene hoppet mye høyere, og opptrådde mer lekent, men disse var massive og elegante der de plutselig kom til overflaten en 6-7 stykker, og dukket under igjen i en stor bue så vi kunne se hele ryggen på vei opp og ned igjen. Flott var det. Jeg fikk tatt en del video, men det var vanskelig å få tatt noen gode bilder. Jeg hadde en entusiastisk 4-åring å passe på, og det var 15 andre PLUSS crew som gjerne også ville ha de beste bildene. Men noen fikk jeg tatt.....

I dag dro vi hjem igjen. Det var utsjekk kl 11:00 og vi skulle dra med taxi til flyplassen kl 13:00, så jeg spurte om vi kunne bli på rommet så lenge for å slippe å sitte ute i varmen å vente. Men det kunne vi ikke. De som gjorde rent på hotellet gikk hjem kl 14:00 fikk vi beskjed om, så det tok dem da tydeligvis mer enn en time å klargjøre vårt rom. Da takket jeg for oss, og vi tok en taxi til Quepos, fant en kafe og kjøpte oss en is og to fruktsmoothie'er. Så reiste vi til flyplassen bare for å få beskjed via en annen passasjer som sto ved inngangen at flyet til San Jose var kansellert pga sterk vind.... Å kjære vene. Også DEN varmen. Svetten rant, men vi var med godt mot. Jeg dura fram til skranken for å høre hva slags kompensjasjon de hadde tenkt å tilby, og jeg var akkurat i ferd med å kreve hotellovernatting og transport da det plutselig slo meg at jeg sto å kjefta på feil flyselskap! Det viste seg at våre alles kjære twinottere slettes ikke var satt ut av litt vind (dette burde jeg jo ha tenkt meg). Det var jetmaskinene til Sansa som var kansellert, og vi skulle ikke reise med Sansa! Tre ganger hurra for Natureair og deres twinottere! Så vårt fly gikk på rute, på en noe humpete luftvei til San Jose. Vi var framme på 20 minuttes, og dro fra sommer til nesten vinter føltes det som. Santo Domingo ligger jo 1200 m.o.h, så her var det betydelig kaldere. Men det var likevel ok å komme "hjem".