Lørdag var avreisedag, og utsjekk på hotellet skulle være før kl 11. Jeg spurte om vi kanskje kunne ha rommet til kl 13 (syntes liksom de "skyldte" oss det etter alt amaraset, og siden de ikke hadde tilbydt oss noen form for kompensasjon for ulykken i bassenget), men neida. De som vaska gikk hjem kl 14, så vi måtte ut kl 11. Litt vanskelig å fatte når hotellet hadde 13 rom totalt, og4 var okkupert (jeg spurte dagen før). Jeg tenkte vi kunne spise en lunsj i resturanten, men den var stengt til kl 14, så vi bare snudde i døra (og jeg passet på at resepsjonisten så det gretne fjeset mitt) og dro med en taxi med en gang. Turen gikk til Quepos, ca 15 minutter unna, og 25 kroner med taxi. Det var varmt, varmt, VARMT, og det ble ikke noe kjøligere av å bære en fjellsekk på 25 kilo, håndbagasje OG computerveske. Men vi hadde det bra i alle fall. Det er så deilig med varmen. Å kjenne at sola skikkelig steker (på hud smørt med faktor 30 i Heddas tilfelle, og faktor 15 i mitt tilfelle, nå da vi har fått litt farge. Og det er viktig å ikke glemme en eneste flekk! 20 minutter i denne sola uten solkrem, og man har ødelagt mer enn bare den kommende nattesøvnen!), svetten renner og lykken er å komme inn i skyggen og kjøle seg ned med en fruktshake... Og så var det vi gjorde. Det første bildet er av cafeen vi ramla innom etter 100 meter med tapper gåing i stekende sol, masse bagasje og ikke minst en fot som ikke skulle tråes på. Så tempoet var ikke akkurat storartet. Men så er vi jo tross alt i Costa Rica da, hvor folk som skyndter seg blir hysjet på. Jeg prøvde en gang å løpe med Hedda i vogna, for ho måtte så tisse, men da den tredje personen på under fem minutter hadde prøvd å få meg til å ta det litt med ro, så måtte vi bare stoppe gatelangs og la det stå til.
Vi bestilte to typer fruktshake; en jordbær + sitron, som smakte bare sitron, men hadde fargen til jordbær (kanskje det var noe jeg ikke skjønte i menyen her?) og en blandet frukt som smakte banan og vannmelon. Også ville Hedda ha en is. OG det fikk ho. (Is nummer 1...)
Vi ble på cafeen i vel 45 minutter, før vi besøkte en butikk som hadde salg tvers over gaten. Hedda vil ha noe hele tiden her (og ho som var så flink til å ikke mase om sånt hjemme), og her inne var det plenti av ting man kunne kjøpe for en billig penge. Jeg bestemte at ho kunne få en cap (lyseblå med apekatt på), siden vi hadde mistet den lyseblå hatten hennes i mini-tsunami-ulykken vår, og ho valgte å kjøpe et shotglass med bilde av skilpadder på. Det fine med Hedda er at ho virkelig setter pris på tingene ho får. Ho legger de ikke bare bort og glemmer de, men bruker de og blir glad i de (som alle bamsene ho har fått her (i mangel av noe særlig ordentlige leker antar jeg, siden jeg ikke vil kjøpe for mye før vi flytter til et mer permanent sted; for mye å bære på), og også tegnebøkene og dette lille glasset).
Etter denne "shoppingturen" tok vi en taxi til flyplassen. "Flyplassen". For de som har vært på Koh Samui i Thailand, har denne flyplassen ingen sjarme, men den er om mulig enda mindre. Og alt vi kjenner til av sikkerhetsprosedyrer fra egne flyplasser er ikke-eksisterende. Her kan man komme - som passasjer eller terrorist (nå kan vel ikke en twinotter lage særlig store bulker i noen som helst hus), vandre rett inn i avgangs-, ankomst-, innsjekks-hallen, eller bare hoppe over alle formalitetene og vandre direkte ut på rullebanen. Vi for eksempel, sto på kanten av rullebanen da et av flya til Sansa kom durende. Ingen løfta så mye som et øyelokk.
Innsjekkingen går smertefritt. Både fordi vår kjære twinotter har 12 seter bare, men også fordi de har 1 time og sjekke inn alle disse 12 på... Oi, oi, for et stress. Bagasjen blir veid på en sånn vekt jeg husker de hadde i Farrishallen i gamle dager. En sånn hvor man manuelt flytter et lodd fra venstre til høyre, etter å ha stilt inn antall kilo i 10-kilos intervaller. Da vi dro fra San Jose ble
vi også veid, sammen med håndbagasjen, men her var det bare bagasjen som ble veid. Jeg tipper jeg tok av 1-2 kilo på uka vi hadde i Manuel Antonio (pga all bæringa i oppoverbakke - en oppoverbakke som ikke lar seg beskrive med ord. Vi bare må vise den frem.), men ærlig talt ;-)Bildet her viser omtrent hele "terminalen". Sansa (et lite flyselskap i TACA-gruppen) har skranker på venstre siden når man kommer inn, og Natureair (med våre alles kjære twinottere) har skranken sin på høyre side, ved siden av skranken til en mann som tilbyr transport fra flyplassen. I enden på venstre siden er det en kiosk (hvor Hedda fikk sin is nummer 2 og 3), og rett frem på midten er det en skranke hvor man kan få booke overnatting. Det er det. Ellers er det flust med sånne Jysk-plasthagemøbler overalt, og et par sittegrupper bygget av bambus. Hedda underholdt hele flyplassen (høres så
stilig ut når jeg sier "hele flyplassen". Ho er litt av en underholder!?) med sang og dans i løpet av den timen vi måtte vente. Alle passasjerene til Sansa hadde gjeipen nede på knærna, for flyet deres var kansellert pga sterk vind i San Jose (eller over fjella kan jeg tenke jeg), mens vi hadde fast plass i et lite fly som omtrent aldri lar seg stoppe av litt vind.Hedda er forøvrig den beste "backpackeren" (for jeg følte til tider at det var det vi var) i verden. Maken til tålmodighet og fantasi skal man lete lenge etter. ALDRI noe klaging. Ho bare pynter palmene litt med alle bamsene sine, snakker litt spansk og engelsk (engelsken kommer også nå,
og ho forstår hvis noen spør hva ho heter f.eks, og svarer da på ganske "perfekt" engelsk; my name is Hedda. Eller hvis noen spør hva bamsen heter; his name is Baba. Men det er nok flest spanske ord ho plukker opp. Og så mange fra barne-TV! I dag kunne ho fortelle med hva sau var, hva venner var, og ho teller nå til syv (det er omtrent de tallene jeg kan også). Ho sier "mira" hvis ho vil vise fram noe (betyr "se", eller "se her"), og svarer på spansk "ja" og "nei". Ho kans selvfølgelig mange andre ord også, men det er et skritt videre å kunne bruke de orda man kan. Dethar jeg erfart. Men det hjelper seg! For oss begge. Nå er det ikke lenger noe problem å gå i butikken
for jeg skjønner de fleste tallene (summene), jeg vet at para uno betyr at man skal veie frukten i kassa fordi man betaler per enhet, ikke per kilo og jeg forstår når jeg blir forklart veien fordi jeg vet at derecho betyr høyre og izquierda betyr venstre (men jeg måtte slå opp stavemåten i ordboka mi...)Vel ombord (bildet) fant Hedda (som sprang forbi hele køen) to plasser på første rad til oss. Perfekt utsikt, både til cocpit (jeg liker å se hva de gjør der inne. At motoren får lavere frekvens nettopp fordi noen justerte spakene osv...) og ut vinduet. Jeg var forberedt på en huskete tur, og jeg hadde
fortsatt den forrige turen friskt i minnet. Derfor hadde jeg kjøpt med meg en Cuba Libre som jeg skulle roe nervene med tenkte jeg. Men turen gikk så fint at jeg rett og slett glemte hele Libre'n, og da 20 minutter var gått (som flyturen tok), så var jeg littegranne trist til sinns (bare litt) over at vi ikke skulle fly lenger. Man føler liksom at man riktig FLYR ombord i en twinotter. Jeg skammer meg over å aldri ha prøvd vår.
På vei inn i terminalen måtte vi vise passet vårt (fortsatt gående på tarmac) to ganger. Alle måtte det. Godt jeg tok det med da! Litt omvendt prosedyre fra det vi er vant til hjemme får'n si, men ok. Det ante meg at det var lurt å ha med passa.
Vi fikk bagasjen vår (som kom trillende inn i terminalen på ei rotundetralle), og kapret en taxi på utsiden. Nevøen til Jil tok 10000 colones i betaling for å kjøre oss TIL flyplassen, og jeg hadde en misstanke om at dette var en smule for mye. Så vi prøvde en annen taxi hjem. Det lønte seg, da jeg betalte litt mer en halvparten....
Vel hjemme var vi enda i litt "feriemodus", så vi ruslet ned til byen (denne gang i slakk nedovernakke og med vogn!!) for å spise på resturant. God mat. Hedda ville ha taco, men ble nok litt lang i maska da retten kom på bordet, og det eneste ho så var kål. Kål, kål, kål. Lange strimler med kål. Men vi greise da å grave frem en slags taco inni der, som egentlig var en sammenrulla taco(skjell) med biffstrimler inni. Sånn passe god, og ho spiste da litt. Jeg har fått helt dilla på den lokale "retten" i Costa Rica, som for det meste består av ris, sorte bønner, grønnsaker og valgfritt kjøtt (svin, biff eller kylling). På bildet over ser det kanskje ut som om Hedda har drukket et par pærecider, men det var bare en artig pærejuiceboks som ho fikk servert. De snakket ikke et ord engelsk på denne resturanten, så jeg var ikke så altfor lite stolt da jeg klarte å lese menyen på spansk (i hvertfall komme frem til hva vi ville spise), velge kjøtt, bestille alt sammen og att på til spørre om denne forferdelige tyrefektinga de viste på storskjerm (uten å egentlig forstå hva han svarte, utenom at det meste var for oss turisters skyld, og fant sted i de større byene). Vi koset oss, og så gikk vi hjem i den begynnende skumringen.
Søndag hadde vi egentlig tenkt å dra i Bioparken, men Hedda ville så gjerne i parken hvor de hadde den store sklia ho til nå ikke har villet skli på fordi den er HØY og veldig bratt å klatre opp. I dag klatret ho helt til topps. Jeg var like nervøs hver gang, men hva ska'n gjøre da? Kan jo ikke holde ho i bånd til ho er 18 heller (vurderer heller å begynne da....). Så kom isbilen (bildet), og ho (Pippi) kjøpte seg en is. Jeg har nå begynt å gi ho 500 colones hver dag, i stedet for at ho skal mase om å få ting hele tiden. Jeg vet ho er bare fire år, så ho forstår kanskje ikke verdien av penger enda, men ho kan i hvertfall godta at nei denne bamsen har ho ikke penger til. I dag. Da må ho spare i fire dager til.... Så til nå har ho faktisk spart i tre dager... Men i morgen vil ho i Tico-butikken for å kjøpe en bitte liten bamse ho så der i dag. Og vil ho det så er det greit. Det er hennes penger. Stilig isbil foressten? Han går forbi oss nesten hver dag på sin tilsynelatende faste rute. Det er helt som isbilen hjemme, med musikk og bjeller og greier, men den er en smule mindre da. Også "lurte" han meg tror jeg, for han påsto at han ikke hadde veksel (cambio) til å gi igjen på en 1000-lapp, så jeg måtte betale 500 colones istedet for 300... Det er vel omtrent 2 kroner mer.
I dag har det vært mandag, og Hedda ville tilbake til parken med den høye sklia. Bioparken er stengt på mandager, så vi stekte deilige pannekaker (kaka betyr bæsj, og det har skapt mye moro), pakket sekken med juice, kjeks, pannekaka(er), syltetøy (fant til slutt et som faktisk smakte bær) og vann, og tok med oss vogna til "favorittparken". Det er greit å ha med vogna synes jeg, selv om denne parken er kanskje 400 m vekk fra der vi bor. Men så lenge ho har det kuttet på toa, så er det fint at ho ikke trår for mye på det. Så derfor denne latskapen. Jeg kjøpte en ryggsekk til ho i går foressten, som ho plukket ut selv. Backyardigans fra barne-tv... Ho trenger forhåpentligvis snart en barnehagesekk, og ho gleder seg SÅ til å begynne i barnehage. Jeg har prøve å forberede ho på vanskelighetene som kan oppstå pga språk osv (men selvfølgelig uten å svartmale noe, eller å prøve å gjøre noe negativt stemt), men ho er bare veldig klar for å få venner på sin egen alder, og ho gleder seg til å lære mer spansk sier ho. For jeg kan jo bare forklare de hva jeg mener ved å peke og sånn, sier ho. Og det er så sant. Jeg har "funnet" et hus til oss, i en by som heter Turrialba, men vi har ikke sett hverken byen eller huset (selvfølgelig) enda, annet enn på bilder. Det leies ut gjennom en megler, så det burde være en ganske sikker løsning. Turrialba ligger ca 1,5 time fra San Jose (vi bor nå ca 20 minutter derfra), andre veien enn Santo Domingo, ca 3 timer fra Karibien (kysten av Costa Rica), og 20 minutter fra en stor by som heter Cartago. Turrialba er kjent for sin flotte natur (som jeg har savnet veldig i Santo Domingo) og for alle bondegårdene rundt byen. Det er litt turisttrafikk der, fordi byen ligger nær ved en elv hvor man kan dra på rafting, kajakkturer og andre wild life adventures. Den beskrives av lonely planet som en veldig laid back by, hvor man opplever mye natur og dyreliv. Høres perfekt ut for oss, samtidig som den ligger 20 minutter unna en av Costa Ricas 4 største byer. Huset i seg selv er et hjørnehus, to etasjer med balkong, 3 soverom, to bad, stue, spisestue, kjøkken og vaskerom, hage og hushjelp en gang i uka. Leien inkluderer cabel-tv, strøm, vann og denne hushjelpen da, som jeg egentlig tenkte å foreslå at vi kunne droppe og heller kanskje betale litt mindre. Selv om leien ikke er høy; 500 usd i mnd (= ca 3300 kroner). Det er det samme som jeg nå betaler her det, for denne bedritne, ett-roms-"leiligheten" (sammenlignet med dette huset i hvertfall). Huset er fullt møblert, også med kopper og kar, og sengetøy hvis ønskelig. Nå har jeg tatt med dyne til både Hedda og meg, samt laken og dynetrekk, men et skift gjør seg. Jeg har sendt mail til denne megleren om at Hedda og jeg kan komme denne uken for å se på huset hvis det passer. Da må vi ta en buss / taxi til San Jose først, og så buss der i fra til Turrialba, muligens via Cartago. Jeg tenkte vi da kunne ha en overnatting, for en av Costa Ricas høyeste vulkaner ligger bare 7 km unna (slapp av mimmi. Den hadde utbrudd siste gang i 1866, og det tilbys turer for turister opp til kraterne (3 i tallet), så den er nok ganske så lite aktiv), og den hadde det vært moro å se. Så vi får se om ikke jeg kanskje får et svar på mailen min i morgen, ang dette huset. Et viktig poeng er også at det er en ok barnehage i byen, så det må også undersøkes.Nå er det kvelden også i Costa Rica, så vi skrives snart. Legg gjerne igjen en kommentar / beskjed her, slik som Roger og pappa har gjort. Det er artig.
Hedda y Monica
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar