Manuel Antonio National Park

I dag hadde vi ikke forhåndsbestemt hva vi skulle finne på. Vi spiste frokost til litt overskyet vær, og så litt på tv etter på. Strømmen varte hele natten (juhuu!) og tv'en virka i morges, så alt var stormende jubel! Jeg jobbet litt, og så rundt kl 11 trasket vi oppover den stupbratte bakken for å ta bussen til stranda. Det er så uutholdelig varmt å gå opp denne bakken altså!! Jeg prøver å passe på så ikke Hedda blir for varm, for barn blir jo overopphetet fortere enn voksne, og Hedda blir veldig fort varm. Så jeg bærer ho så mye jeg orker, men savner vogna hennes veldig mye. Vi svetter og drikker om hverandre, og til slutt kommer vi da frem...

Det er nok bare 400 m ca fra B&B vårt til busstoppet, men det er de tøffeste 400 m jeg har vært borti :-)
Bussen var som vanlig full, både i seter og på gulv. Hedda fikk sitte. De lokale tar også denne bussen, som koster bare 295 colones, uansett hvor langt man skal (nå går den bare 7 km hver vei før den snur igjen), og de er valdig høflige og respektfulle. De spretter opp så fort et barn kommer ombord, og tilbyr sitt sete.
Det ser ut til at macho-faktoren her stiger i takt med antall turister, for det er et helt vanlig syn å se lokale (og utenlandske) menn "henge" i håndtakene langt busstaket, for å "holde seg fast"
mens de ser beundrende på sine egne biceps. Veeeldig sjarmerende.
Vi hoppet av bussen litt før inngangen til nasjonalparken, for Hedda hadde fått grini seg til å kjøpe en apekatt ho siklet på i hele går. Etter vi hadde kjøpt den (og ho hadde inngått et løfte om å gi bort to av de andre bamsene sine til "trengende" barn på Cuba - jeg kan jo ikke drasse rundt på 8 bamser i kofferten...), så gikk vi i slow motion bort til inngangen til nasjonalparken. Det var så varmt!! Hedda klaget litt, og det er det ikke ofte ho gjør, men så fort vi hadde kommet innenfor portene var det masse skygge, så det hjalp veldig.

Det første dyret vi så var noe som ligna på en blanding mellom en apekatt og en hund. Jeg syntes det kanskje kunne ligne på en vaskebjørn, uten at jeg noen gang har sett noen i levende live. Men Hedda har en vaskebjørnbamse (også), og dette dyret kunne ligne litt på den bamsen. Vi sto helt stille, og den beveget seg sakt og mistenksomt mot oss, før den forsvant inn i skogen.

Målet vårt var Manuel Antonio Beach, som er en del av parken som er fredet. Stien som førte dit var 1,4 km lang, og det var varmt. Heldigvis

hadde vi tatt med masse drikke, kjeks og bananer, for det var ingenting å få kjøpt der selvfølgelig, siden parken er fredet (ikke lov til å bygge kiosker, resturanter etc). Vi så et lite rådyr på veien, og noen papegøyer. Hedda var varm, men da vi hørte bølger mot land begynte ho plutselig å springe! Og stranda var jammen verdt gåturen! Den var nydelig og hvit, ikke altfor folksom og med grønt, krystallklart vann! Vi hoppa rett i havet, og ble der en god stund. Det var noe rart som beit oss nedi der, for vi begynte til og med å blø etterpå, så vi badet bare to ganger. Men til gjengjeld ble vi uti en god stund hver gang. Hedda ble bitt siste gangen vi var uti,

så da var det plutselig mer stas å samle kreps og lage sandslott... Krepsen sprang i svære kolonier over sanda, og gjemte seg i husa sine så fort vi kom nær dem. Det så noen ganger ut som hele sandoverflata beveget seg. Vi samlet noen i bøtta til Hedda, og kikket på hvor store klør de hadde og på de rare husa. Noen bodde i nøtter, andre i forlatte skjell.

På stien gjennom parken gjorde Hedda en oppdagelse. Det var jo lianer her!! Ho ville selvfølgelig klatre høyt til topps og slenge seg fra tre til tre sånn som Mowgli gjør, men heldigvis var det tau lang stien, så det var lett å forby

denslags. Ho fant imidlertid noen svære røtter ho kunne klatre i, som vokste over stien (bilde), og ved siden av de hang det noe som ligna på en liane, men som nok egentig var en rot / grein. Men det er klart at vi vår verden akkurat da så var dette selvfølgelig en liane av de bedre, og ho var SÅ stolt etterpå, for ho hadde hivi seg ned fra røttene i en liane!! Eller liniane som ho sa.

Parken stengte kl 16, så litt før det kom en vakt med fløyte og sa i fra at nå måtte vi pakke sammen. Da var vi allerede på vei ut, selv om det tok sin tid, både pga varmen og fordi noen hadde

fått klatredilla.

Til slutt endte vi opp der vi var i går; ved krokodilleskiltet. Der hadde noen lokale bunkra seg opp for å selge kokosnøtter, men det hadde vi smakt før, og konkludert med at det var ikke noe for oss.

Turen hjem gikk med buss, og vi hoppet av et stopp for tidlig, og måtte gå 1 km ekstra. Ja, ja. Det var ettermiddagen, og sola var ikke så sterk lenger, så det gikk bra. Vi stoppet på super'n og kjøpte shampoo. Jeg prøvde i morges å vaske håret med hotellsåpa, men det ble bare verre. Seigt og helt umulig. Så shampoo måtte til.

Vi stoppet som vanlig for å spise på resturanten "vår" langs veien, og maten der er fortsatt like god. Men nå deler vi en tallerken. Det er jo så mye mat!! Hedda fikk sin faste jordbær smoothie, og jeg skeia ut med en Cuba Libre. Jøss, som vi koser oss. Men hvor blir pengene av?? Jeg var sikker på at jeg tok med meg så mye i dag, men da jeg skulle betale så hadde jeg ikke nok!! Godt vi er stamgjester, for det var ikke noe problem å betale i morgen i stedet. Det var snilt.

Når vi kom hjem var klokka nok en gang kvelden, men Hedda ville gjerne bade litt i bassenget også, så selvfølgelig fikk ho det. Vi er jo på ferie! Jeg tok en drink ved bassengkanten mens jeg passet på fisken i vannet, som måtte få nye armringer i dag, da de gamle er svømt i stykker.

Kl 18:30 testet vi shampooen, og den funka. Nå er det natta, og sov godt.