Manuel Antonio beach

I natt hadde vi en forferdelig natt. Vi var begge manko på søvn fra i går natt, da vi måtte så tidlig opp, og i natt gikk jammen strømmen. Ikke noe "big deal" at strømmen går når man sover og er hjemme i Norge, men her hvor man er avhengig av vifte og air condition for å ikke koke bort, så var det litt krise altså. Jeg våknet rundt kl 01 av at Hedda jamret i senga si.







Jeg kjente jo at det var varmt, men Hedda blir fortere varm enn jeg gjør. Ho jamret og sutret i halvsøvne, og snart våknet ho nok til å kunne fortelle meg at ho var så veldig varm. Det var først da jeg registrerte at både vifta og AC ikke virket mer (enda de bråker som ti traktorer når de står på), og jeg ble først litt irritert fordi jeg trodde at hotellet stengte av strømmen på natta for å spare penger. Det vet jeg noen billighoteller gjør i Asia f.eks, hvor de også skrur av varmtvannet mens folk flest er på stranda. Så stakkars den som ikke er det og vil ta seg en dusj. Vi fikk av oss klærne, drakk litt vann og lå og hørte på regnet som fosset ned utenfor. Det hørtes ut som om noen kasta kampestein på taket, sånn regnte det. Oi, tenkte jeg. Åssen vær får vi i morgen da tro?? Til slutt, sånn rundt kl 03 kom strømmen tilbake, og det ble umiddelbart mer levelig i rommet, selv om jeg absolutt har opplevd AC og vifter med mer energi. Vi sovna til slutt begge to. Hedda med vondt i en arm (?) og jeg med dundrende hodepine. Det hjalp liksom ikke å lukke opp noe vindu heller, når det fortsatt var 28 grader og masse regn (fuktighet) på utsiden. Vi sov til kl 09 i morges, og var våkne og opplagte da heldigvis.
Frokosten her er inkludert, siden de kaller seg bed & breakfast. Jeg var spent på maten, for buffeer på småhoteller pleier kanskje ikke ha det største utvalget. Og her var buffeen ikke-eksisterende... Men til vår store glede hadde de heller laget en frokostmeny, hvor man kunne velge mellom typiske frokoster som "a la Tico" (ris, bønner, egg, toast og frisk frukt), "a la Americano" (pannekaker med sirup og frisk frukt), noe fransk greier eller noe annet jeg ikke husker fordi Hedda selvfølgelig ville ha de amerikanske pannekakene og jeg ville ha Tico-style. Nydelig. Denne tico-maten er fantastisk, og veldig simpel. Ikke noe dill-dall. Men pannekakene til Hedda smakte litt gammel matolje, så ho ville ikke ha så mye.
Mens vi satt der og spiste så hørte vi plutselig masse skriking fra trærne. Plutselig dukka en hel skokk av små apekatter opp! De hoppet fra gren til gren blant trærne på utsiden av resturanten, og noen var bare noen meter unna! Men de var helt ville, så de kom ikke for å prøve å få mat. De var tydligvis bare på "gjennomreise". Det var så rart å se dem slik i sitt rette element, hoppende helt uforstyrret rundt i trærne sammen med iguanaer. De er jo overalt.
Etter frokosk ville Hedda svømme litt i bassenget, også bestemte vi oss for å dra på stranda. Jippi!

Det skulle vise seg å være en vanskelig affære. Vi bor liksom midt på veien mellom Quepos og Manuel Antonio, så vi er avhengig av å ta buss eller taxi. Men her er det ingen markering for buss stoppa, så hvis man ikke vet hvor de er så stopper ikke bussen selvfølgelig. Vi prøvde å spørre oss frem, men ingen av de vi møtte visste hvor det nærmeste stoppet var. Det var varmt (VELDIG varmt!), og Hedda som skal snu og plukke opp alt mulig, ble bitt av en liten maur på fingeren da ho snudde på en stein. Det var selfølgelig like før vi måtte ringe etter sykebil, så jeg prøvde å bære ho litt, sammen med ei veske stappfull av strandting og vann. Det var tungt.

Heldigvis så er det mye skygge langs veien her pga all naturen, og det blåser en frisk vind uansett hvor man er, så det gikk på et vis. Vi prøvde å vinke på taxiene som freste forbi, men ingen stoppet. Til slutt stoppet det en vanlig, lokal bil med en hyggelig mann i som snakket veldig bra engelsk. Jeg bestemte meg for å for en gangs skyld ta i mot gjestefriheten som alle viser her, og si ja til å sitte på. Han jobbet på stranda med utleie av båter, og var veldig pratsom og hyggelig. Vi fikk sitte på helt frem til vannkanten omtrent, og han ville ikke ha noen penger for det. Det var snilt.

Og for en strand!! Den var svær! Sanda var grå fordi den var vulkansk tror jeg det sto i en bok, og den skulle liksom være den mest besøkte stranda i omtrent hele Costa Rica. Men å sammenligne den med f.eks. Nissi Beach på Kypros er bare latterlig. Her var det langt mellom solsengene, og store deler av stranda var uten så mye som et seng eller et menneske. På andre siden av veien ovenfor stranda var det to souvenirbutikker, et apotek og noen resturanter. Alle spilte "sydhavsmusikk" som reggae etc, og det luktet grillmat (telta på strandsiden serverte kylling og gris fra kjempegriller, pølser, drikke og potetgull).

Veldig populært så det ut til å være å selge slike strandtepper eller saronger om man vil. Selvfølgelig med costa ricanske motiver som svære, fargerike papegøyer, skilpadder, apekatter etc. Alt i gilde farger. Ingen var pågående hverken fra bodene hvor de solgte de klassiske strandsmykkene og trefigurene som man finner foran en hver turiststrand i hele verden, eller på stranda.

Vi leide to senger og en parasoll for 5000 colones (70 kr, så det var dyrt), og så smørte vi oss for andre gang og gikk uti for å teste vannet. Bak oss lå et par fra Sverige, og de ble våre veske-vakter mens vi badet. Og for en vanntemperatur!! Ha ha ha. Vi lo så vi grein på vei uti. Det var varmere vann enn hjemme i dusjen jo! Tipper rundt 28 grader, men det var noen som sa til oss en gang på Kypros at temp. i vannet der var 28, og hvis det var fakta så er vannet her 34! Til og med jeg greide å bevege meg uti uten å krympe meg...

Før vi la oss til var i hos bakeren litt lenger bort for å kjøpe med oss en baguette med ost og skinke (holder til et dusin mennesker. Den er nesten en meter lang!), litt vann og en juice. Etterpå badet vi som sagt, og det var morsomt, for det var litt bølger i vannet. Man skal være obs på sterke strømmer i vannet her står det i bøkene, så Hedda hadde med seg baderingen, og jeg holdt ho fast. Kjente av og til at vi ble trukket sidelengs, men det er ingen fare for voksne. Bare for barn som bader alene i vannkanten f.eks. De kan fort bli trukket utover. Hedda fikk en svær bølge i hue på vei innover en gang da, men det bare lo ho av, for ho fikk ikke saltvannet i øynene eller munnen. Også har ho et par skrubbsår på knærne etter noen fall på grusen langs veien, og de sved litt i vannet. Men når ho fikk skyldt de med rent vann på land ble det bra igjen.

Her er vi på tur til enden av stranda. Det var ingen solsenger her, bare klipper og en liten "lagune" på baksiden. Vi dro på oss langarma skjorter, for sola her er sterk, så jeg prøvde å holde oss mest mulig i skyggen. Det var ikke så lett når vi var på spasertur, så da ble klær og hatter eneste løsning (og selvfølgelig solkrem).

Hedda syntes det var stas å utforske alle kriker og kroker, klipper og steiner, og ho sprang rundt i sanda som en gærning. Ho begynte å bli rød i kinna sine, så jeg ble bekymret over at ho kanskje hadde blitt solbrent likvel (ubegrunnet skulle det vise seg, da det må ha vært bare varmen i seg selv (og inni ei skjorte med lange ermer) som gjorde ho rød i ansiktet. Alt forsvant da vi kom hjem og ho fikk kjøla seg ned.).

Her er "lagunen" med et par båter i. Det så ut som om det kunne være en elv som hadde utspringet sitt her, og vi så rare fugler som så ut som mini-storker. På et skilt sto det at det kunne være krokodiller i elva lenger inne i skogen, men dette leste jeg om i boka mi, og det viser seg at det er et salgstriks. Ikke for å få folk til å komme og se krokodillene, men for å få fraktet folk over den lille, grunne elva i båt / flåte i stedet for at de går over. Og båten koster selvfølgelig penger. Ingen av de som skrev boka (lonely planet) så noengang en eneste krokodille....

Her står Hedda under krokodille-skiltet....

Her er vi nesten på vei hjemover. Vi rusler litt rundt ved grill-telta, og Hedda har funnet en pinne / stokk ho skreller barken av. Det var ho opptatt av lenge, og skulle absolutt ha den med seg ned til solsengen sin også. Der satt ho og skrellet mens jeg pakket sekken....

Vi sto lenge og ventet på bussen for å komme hjem. Til slutt stoppet vi bare en taxi, for jeg måtte uansett i en minibank, og med bussen hadde jeg ikke hatt aning om hvor vi måtte gå av for å finne en sådann. Hedda spør alle på spansk-engelsk om de kan engelsk (habla English?), og taxisjåføren svarte (selvfølgelig) ja. Men det kunne han ikke. Så da måtte jeg frem med mine spansk-kunnskaper igjen (kremt, kremt). Ordet for minibank (cajero) husket jeg, så da var det ingen sak. Det går nå også mye lettere i butikken når jeg må spørre etter noe, og vi forstår når noen spør hva vi heter, hvor mange år Hedda er, om vi er her alene etc. Tall og summer begynner jeg også å få en viss snøring på. Det var et endeløst kaos hver gang i begynnelsen.

Jeg fikk tatt ut penger, og så rusla vi nedover til resturanten vi var på i går. Her er Hedda med en jordbær-smoothie...

Først når vi satt der på resturanten oppdaget jeg hvor sent det hadde blitt. Det begynte å mørkne, og det vil si at kl måtte være rundt 17. Kl 18 er det mørkt mer eller mindre, men vi var ikke langt hjemmenifra. Kanskje 200 m.

Jeg bestilte en rett bare denne gangen, for i går bestilte vi hver vår, og Hedda som er så småspist klarte ikke å lage "spor" etter seg selv i maten en gang. Retten på bildet her en en av de typiske tico-style-middagene med ris, bønner (de er så gode!), grønnsaker, friterte bananer og kjøtt. Vi spiste opp rubbet! Så gikk vi hjem, og Hedda badet litt i bassenget. Etter episoden med den sinna mauren så nekter ho plent å stå og gå der ho ser en maur. Håper det bedrer seg til i morgen, for her ER mye maur... Og gekkoer. De er så søte. Kl 18 var det tid for Jorge Curioso (nysgjerrige Nils) på barne-tv, men denne gangen hadde tv'en streika. Jeg ned i resepsjonen med morske-fjes, men det kunne jeg bare kle av meg igjen, for det var et brudd på en lokal kabel her i Manuel Antonio som var årsaken. Akkurat som strømbruddet i natt...

Nå er det tid for senga snart, så får vi se hva natten og morgendagen bringer.