I dag morges ble vi hentet av nevøen til Jim, som er taxisjåfør. Han tok oss til flyplassen hvor et av innenriksflyselskapene i Costa Rica opererer fra. Jeg hadde bestilt enveisbillett til Hedda og meg, for 34 usd (= ca 240 kr + skatter) for begge to. Til min store overraskelse var hele flyflåten deres bestående av twinottere! Det var morsomt, da jeg aldri fikk flydd "vår" før den ble sendt sørover for godt.
Vi sjekket inn, måtte veie både bagasjen OG oss selv... og så fikk vi beskjed om at kaaaaanskje kom til å ha litt vektproblemer på turen over fjella, så det kunne hende at bagasjen vår ble stående igjen, og ikke kom med før neste avgang.
Ja, ja. Problematikken rundt fulle fly og vekt og balanse kjenner jeg jo, men når avgangen nærmet seg fortalte de at hvis de fløy til andre destinasjon først, og første sist (dette var visst en to-destinasjonflight ), så skulle det ikke være noe problem. Var det kanskje landingsvekta som var begrensende? For strekningen til andre destinasjon var lengre enn til første...
Piloten kom og henta oss, og fulgte oss ut til flyet. Han var nøye med at ingen gikk under vingen. Dette kunne jo være en oppgave for våre piloter også!? (yeah, right). Flyet tok av med ståk, støy og bumper, og det ramlet og humplet en god del over fjella. Hedda lurte på hvorfor det var så mange humpler i lufta akkurat her. Men tross alt var det en fin flytur, for vi føy jo ikke høyt. Kyststripa var nydelig. Vi så korallrev og blågrønt hav mot hvite strender.
Når vi kom fram etter å ha mellomlandet og "kasta ut" noen folk halvveis, så var vi forberedt på at det skulle være veldig mye varmere enn hjemme i Santo Domingo. Hedda lurte på om det kanskje kom til å være så varmt at vi kom til å dø, men det gjorde vi heldigvis ikke. Og det var faktisk ikke så ille! Det var så mye mindre fuktig enn hva jeg er "vant til" fra Asia, hvor klærne bare blir våtere av å henge ute til tørk. Her var det så absolutt varmt ja, men klærne klistra seg ikke til kroppen. Kjempedeilig.
Snål flyplass da. Bare et rom med en kiosk i, og en pult hvor det satt en og tok i mot bussbestillinger fra flyplassen til hotellene. Jeg betalte kun for meg, og vi hadde en behagelig tur i minibuss sammen med noen Amerikanske jenter som var veldig betatt av Hedda. Alle her er jo det, spesielt de som er herfra. De synes ho er så stor til å være fire år, også bare MÅ de ta på håret hennes (som krøller seg litt i varmen og fuktigheten. Ho er så nydelig som bare en ishavsprinsesse fra Norge kan være!
Da vi kom fram til hotellet ble jeg litt overrasket over beliggenheten. Men ikke nødvendigvis negativt. For hotellet lå midt inni i masse natur, og slettes ikke så nærme stranda som man skulle tro etter hva annonsen deres sa: "våre hager grenser til stranda". Men nå er det sånn i Costa Rica, at veldig mye natur her er fredet, og i Manuel Antonio ble mye av naturen langs kysten fredet og gjort til nasjonalpark i 1972. Så det er svært få hotellkomplekser helt nede ved stranden. Vårt hotell, som egentlig ikke er et hotel, men et fint bed & breakfast sted, ligger midt i en forferdelig oppoverbakke (som vi prøvde å bestige i går da vi måtte på super'n og kjøpe vann). Men vi har naturen rundt, og fin utsikt til havet fra resturanten. Hotellet har noen rom med "utsikt" til jungelen (vårt), noen rom som er litt større og noen med havutsikt. Så har de to små bassenger, en poolbar (hvor Hedda tok plass på en av stolene under vann, og drakk sin friskpressede ananasjuice som en dreven poolbargjest), og de serverer frokost hver dag for gjestene (i dag fikk vi besøk av en flokk apekatter i trærne rundt resturanten. Veldig morsomt!).
De som driver stedet er fra Sovjet / Amerika, og har ei plagsom sosial datter på seks år. Ho ville selvfølgelig leke med Hedda, som på sin side ikke var så veldig interessert da ho ikke fikk snakket noe særlig med ho, og siden ho tok alle lekene hennes.
Men Hedda badet i to timer tenker jeg, på ettermiddagen, før vi ruslet i butikken. Så badet ho enda mer etterpå. Vi spiste lunsj etter vi kom på en resturant som så "så-der" ut fra gata, men da vi kom inn ble vi SÅ overrasket! Det var ingen luksusresturant, men de hadde bygget "terrassen" ca tre-fire meter over bakken, sånn at vi satt på høyde med tretoppene, og kunne se haukene jakte og iguanaene som hoppet fra gren til gren. Og maten!! Kjempegod... Mimmi: du kommer til å elske den typiske Costa Rica-maten! Ikke hvitløk og ikke kryddet. Masse deilig ris, bønner, grønnsaker og grillet kjøtt. Veldig god mat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar